I skrivende stund har over 35000 mennesker lest innlegget mitt hvor jeg tar et oppgjør med holdningene overfor folket i Nord-Norge.
Jeg er faktisk ikke sjokkert over at denne har gått viralt, selv om jeg regel rett henger ut en person for vedkommenes uttalelser, noe jeg selv føler gir en bismak i dette.
Dog jeg må innrømme at dette ikke er første gang jeg opplever at holdningene til folket i Finnmark, spesielt Finnmark, er negativt, og jeg har flere ganger både fått høre det og følt denne holdningen på kroppen.
Jeg flyttet til Oslo i 1995 med en baby på armen, og da måtte jeg på jakt etter bolig. Dette endte med mange avslag, fordi jeg var Finnmarking, og de var redde for ungene sine. Ja, altså de som hadde «gifteklare» sønner i hus. De kunne jo for all del ikke leie ut til ei førkje fra Finnmark som var ute etter å få unger med unge pene menn i storbyen, og låse seg til dem for alltid. Så var det de som ikke ville leie ut til kvinner i fra nord fordi de var så skamløse og lette på tråden at de lå jo med alt som gikk i to sko. Jeg søkte jobber etter et par år på universitetet, og flere steder fikk jeg avslag fordi jeg var nordfra. Spesielt i butikker, for angivelig var vi også veldig klåfingrete. Nå må jeg innrømme at den mest klåfingrete personen jeg vet om er født og oppvokst på beste vestkant, og stjal som en ravn i butikkene hun jobbet i. Så hele det argumentet falt i fisk. Jeg begynte å jobbe i Falck, hjemmetjenesten der, og var både sjåfør og renholder, mm for eldre og uføre. En givende jobb. Men det var mange som ikke ville ha meg inn i huset, fordi jeg var nordfra. Et sted fikk jeg huden full om at jeg var en førkje fra nord som var ute eller å rundstjele dem. At jeg hadde vandelsattest for i det hele tatt være i jobben, det var noe de ikke trodde på. Jeg har også kjent presset på å være fra Finnmark fra utdanningsinstitusjoner, barnehager datteren min gikk i og barneskolen hennes. Det var lengre foreldresamtaler i ene barnehagen, hvor personalet brukte lang tid på å snakke for å forklare med – stooooore- oooord – om-hvoooordan – vi – haaaar – det her i barnehagen. Seriøst? Fordi jeg var nordfra ble jeg faktisk ansett som en analfabet. Jeg husker jeg var rimelig forbannet i et av møtene og reiste meg og gikk. I tillegg er det ikke å stikke under en stol at mange lurte på om faren til mitt barn var sørfra, for det var veldig vanlig på 80 og 90 tallet visstnok med holdningen til militærgutter i nord at «pul meg tjukk og ta meg sørover». Maska ble ofte lang når jeg sa at «Neida, faren hennes er også fra Finnmark» , faktisk trailersjåfør. At man angivelig var lett på tråden fordi man var fra Nord-Norge, den kommer man aldri unna. Og jeg har ikke tall på hvor mange som har trodd at det holdt med å spandere en øl så var kysten klar. Like lite som jeg har tall på alle jeg har klappa til fordi de har vært for nærgående. Jeg glemmer ikke han som på et utested gav venninnen min mange komplimenter for utseendet hennes, og så snudde seg til meg og spurte om vi skulle pule. Siden jeg var nordfra så trengte jeg jo ikke komplimenter. Han fikk noen syrlige svar, og hverken jeg eller venninnen min så han igjen i ettertid. Holdningene til folk i Nord-Norge er negative, og basert på gamle myter om den bannende trygdesnylteren, som drar sin egen fisk opp av havet. Gjerne med en islender (genseren selvsagt, ikke personer) på, og kalosjer av avklipte gummistøvler. Gjerne grimete av skitt i fjeset. Og disse holdningene til at man lever av overføringer fra staten, trygda, og er stokk helvetes lat langt inn i ryggmargen; de lever fremdeles. Jeg har utdanning fra UIT Alta og Tromsø og på NMBU i Ås var det faktisk folk som «Herregud har dere universitet oppe i gokk? Trodde ikke folk TOK utdanning der» var tilbakemeldinger man fikk, dog i en litt sånn prøvende fleipete tone. Forestillingen om tomsingene som bor langt fra hverandre, har sex med reinsdyra sine, og kommer ut kun rundt den 20 i mnd når trygda skal utbetales; Den lever i beste velgående.
Vi fleiper ikke med etnisitet, religion, legning funksjonshemming, eller kjønn. Fordi det er bestemt i loven at man ikke skal diskriminere, mobbe eller ekskludere. Da er man rasist eller diskriminerer. Ulovlig. Men fortsatt er det helt ok å diskriminere, mobbe, trakassere og drive rasisme mot folk som er i fra og bor i de to nordligste fylkene i Norge ( Ja, jeg anser fortsatt Troms og Finnmark som TO fylker, tross sammenslåingen). Det er helt innenfor å anta at man er analfabeter, rølpete, syndere i både sommersol og snekov, for ikke å snakke om at man er en gjeng med latsabber som bare lever av trygd. Selv om statistikkene viser at det er færre på trygd i Finnmark enn i Agder-fylkene, Østfold mm per tusen innbyggere. Vi er stakkarsliggjort, latterliggjort og hånt, uavhengig om man er nordmann, same eller kven. Forfulgt, internert, fornorskingspolitikk og ikke minst; krav til sentralisering for å tvinge folk fra bygdene har vært en politikk å flere årtier, ja århundrer. Man blir lei av å bli uglesett, og det har faktisk vært sånn at folk i Nord har vært forsøkt tvunget i kne siden 1400-tallet, og etter krigen ble våre besteforeldre forsøkt nektet reise tilbake for å gjenreise den delen av landet. Ja, mange i nord latterliggjør de fise fine søringene i Oslo, og man rister oppgitt på hodet over kaffe latte-drikkende hipstere, men vi selv fortsatt sverger til kokekaffen. Men er det så rart? Når du slår en hund mange nok ganger, så angriper den til slutt. Eller hva ?
(Foto: den fordømte nordlending)