Det er noe med Brenna-saken, og Trettebergstuen-saken for den del, som gjør meg litt oppgitt, og det er den stadige bruken av inhabilitet.
Saken er at hun HAR strengt tatt ikke gjort annet enn det som er normalt i norsk arbeidsliv; nemlig anbefalt venner og bekjente hun stoler på til verv.
I 1999 på våren, jobbet jeg i Patentstyret, og vi trengte to stykker på en annen avdeling enn den jeg jobbet i. Min lillebror var akkurat ferdig på videregående, og jobbsøkende, og jeg sendte navn og telefonnummer til leder for avdelingen, Freddy.
En uke senere var lillebror på vei til Oslo og jobben. Her fikk vi faktisk ros og påskjønnelse for å skaffe gode og trygge ansatte. Dette er en statlig etat.
Han fikk jobben fordi jeg anbefalte han.
I 2007 ble jeg anbefalt av en venninne å søke på en jobb i Argus AS. Argus var et selskap som drev med messer.
Kari, sjefen, hadde vært på jakt etter en prosjektleder som kunne ta over deler av messen, både salg, markedsføring, og ledelse av prosjektet fra start til slutt.
Jeg sendte en kjapp e-post på fredag etter jobb klokka 23.30, (jobba på konsert), og mandag morgen var jeg på samtale med henne. Ingen intervjurunde eller noe. Jeg begynte onsdag i jobben.
Og selv om jeg ikke hadde prosjektledererfwring, så hadde jeg erfaring fra salg og markedsføring.
Jeg fikk jobben på grunn av min venninne.
I 2010 kom en kompis av meg og spurte om jeg kunne vurdert å jobbe for selskapet han og kameraten drev.
Ultrasec AS.
Etter ett år var jeg daglig leder. Etter to administrerende Direktør for både det norske selskapet, og for det amerikanske datterselskapet av selskapet.
Jeg fikk jobben på grunn av bekjente.
Dette er norsk arbeidsliv på sitt vanligste;
Man får ofte jobber på bakgrunn av familie, venner eller bekjente.
Og ingen må komme å fortelle at John Fredriksens døtre har fått topplederstillinger i faren selskaper og datterselskaper fordi de var rivende dyktig. For vi kan nok uten tvil finne dyktigere ledere insøknadsbunkene. De har fått jobbene fordi de er han døttre og medeiere (etter arv) i farens selskaper.
Innen de rikes arbeidsliv er dette "hands-on", og at man "jobber seg opp i familieselskapet".
Det samme kan vi si om både Ole Robert Reitan og Magnus Reitan, som nå drifter farens Rema1000.
Dette gjelder også Varner-gruppen, hvor Marius Varner, Joakim Varner og Petter Varner, som alle er fostret opp innen selskapet.
Norsk arbeidsliv handler ofte om nettopp dette; forbindelser, familierelasjoner, venners venner og slikt.
Dette gjør at jeg hoderystende ser hvordan Brenna, og ikke minst Trettebergstuen (som måtte trekke seg fra ministerpost for å ha anbefalt venner i styrer) hudflettes for å ha gjort det som er vanlig i norsk arbeidsliv:
Nemlig ANBEFALE venner og bekjente til en jobb, stilling eller posisjon.
Ingen av disse har ansatt dem selv, kun anbefalt. Valget om tilsetning er det lederen i selskapet, styret eller organisasjonen som har tatt. Ikke Brenna eller Trettebergstuen!
Derfor mener jeg at å anbefale personer er IKKE inhabilitet!
Nann