Både politiske lobbyister, kapitalistiske interesser og politikere sprer negativ, og direkte feilinformasjon, om uføretrygd og hvordan man får dette. Sist helg var Aftenposten ute med en fortelling om «en kraftig mann i 50 årene som hadde litt vondt i en skulder, og ville ha uføretrygd for å kunne reise med kona. Da han ikke fikk det hos sin fastlege byttet han fastlege for å få det. Og kort tid etter hadde har fått innvilget uføretrygd og var nå på reise verden rundt med kona». Slike historier har ikke rot i virkeligheten, men bruker bevisst for å sette personer som er for syke til å jobbe i et dårlig lys. Uføre og syke er late, griske, og vil bli rike på å få lov å ligge i senga, eller reise verden rundt på staten sin regning.
1 av 3 er trygdet i Norge, skrek en annen avis. Her har lobbyistene fått lov å villede media med stor kraft; for dette er også feilinformasjon. Jeg havnet i diskusjon med en som slengte ut at ja det er «de jævla late uføretrygdete folka, og gamlingene som drar staten for penger.» Og her steilet jeg. For jeg vet det er en villet politikk fra den konservative kapitalismen å henge ut uføre og andre som trekker goder av velferdsstaten, men dette tar kaka.
Uføretrygd er en ytelse som man har rett til iht folketrygden, dersom du er for syk til å jobbe. Det tar inntil fem år fra du blir sykemeldt til du kan søke uføretrygd. Det vil si; Ett års sykemelding, tre til fire år med utredninger, utprøvinger og tiltak, før man kan åpne for å søke. Og det er ikke du som åpner for det, ikke fastlegen din heller. Det er NAV som bestemmer om du er ferdig utredet eller ei. Det er faktisk ikke så enkelt som å gå inn å bestille seg to latte, en cortado og en uføretrygd, som både politikere og andre mener. I Norge, blant hele befolkningen, er det 6,5% som er uføretrygdet. Det er ikke en tredjedel av befolkningen.
«Gæmlisene» ja. Pensjonistene. Det mange ikke forstår er at disse ikke FÅR penger fra staten. De mottar pensjon som er spart til dem gjennom et langt liv i arbeid, og som skatteyter. Disse har da jobbet hele livet og betalt trygdeavgift til staten hver eneste måned, og har dermed spart opp til egen pensjon. I Norge er 16,7% av befolkningen (totale) pensjonister. Så å mene at disse får noe gratis fra staten er og blir feil. Og vi må slutte å kalle dem trygdete, fordi trygd er en YTELSE, og pensjon er en SPARING! Så enkelt er det. Det som ikke er ok, er at dersom man dør før pensjonsalder, eller før man har «brukt opp» sparingen sin; så tar staten den. Er kona eller mannen til avdøde uføretrygdet, så får man ingenting i etterlattepensjon. Mens etterlattepensjon til arbeidsføre er blitt kuttet inn til beinet, og utgjør veldig lite. Og vi må da få lov å bli gamle! Selv om staten egentlig håper at vi dør før vi går av men pensjon så den får pengene våre.
Så er det dette med holdningene i samfunnet; Uføre og eldre ansees som snyltere og latmarker heile hurven. Man kan angivelig bare bestille seg en uføretrygd hos fastlegen, og eldre tar pengene vi jobber for i samfunnet. Vi vet innerst inne at sånn er det ikke, men lobbyistene og politikerne feilinformere grovt, og det er faktisk slik at en feilinformasjon fort blir en sannhet bare man uttrykker den nok.
Det er mange som blir sjokkert når de blir syke over hvor stort byråkratiet er og hvordan man møtes både hos fastleger, NAV, og andre. Man får det som en kompis av meg kaller «baillsjokk». For det første må mange sloss for å bli trodd hos sin egen fastlege, og er du så uheldig at du en gang har fått foreskrevet en valium…. Ja, da er du psykisk syk, og derfor er vondtene psykisk. At du kanskje har mistet en arm eller fot; fortsatt psykisk. Og psykisk er vanskelig å avklare, og man står i limbo. For å være syk i Norge må du være veldig heldig med fastlegen, eller være ekstremt ressurssterk, ha kompetanse eller ha noen du kjenner som har det.
MIN KAMP: Selv ble jeg stemplet som psykisk syk, da jeg 170817 våknet med en dundrende hodepine, og den har aldri gitt seg etterpå. Jeg har denne hver eneste dag, hele dagen, og den er invalidiserende. Min daværende fastlege ikke fant noen fysiske feil, til tross for at den spesialisten hun selv hadde sendt meg til hadde satt en diagnose, etter en utredning. Hun nektet fortsatt å godta hans diagnose, og forsøkte sette meg på antipsykotika, fordi dette måtte da være psykisk. Jeg byttet fastlege, en meget dyktig fyr, som ikke gir seg ang utredninger eller å prøve hjelpe deg bli frisk. Samtidig valgte min daværende nevrolog å sende meg til den beste i Norge, og som er overlege på Rikshospitalet Nevrologisk. Hun satte samme diagnose, og vi fikk en nedslående beskjed; Der finnes ingen kur, her må man kun prøve og feile med medisiner som kanskje kan virke. Så jeg er på min 12 medisin på utprøving nå. Uføretrygden ble innvilget etter 1 år og 9mnd som syk, rett og slett fordi der ikke finnes noen kur, og jeg ikke kunne settes i noen arbeidsutprøving, fordi jeg er 90% sengeliggende. Uføretrygden utgjør 17000kroner i måneden brutto, så jeg kan ikke akkurat si at jeg har råd til å reise verden rundt som uføretrygdet. Det er ikke spesielt store råa til å kjøpe en kaffe latte og en cortado heller, for de gjør dype innhogg i en allerede dårlig økonomi.
Jeg ba aldri om å bli ufør; for jeg var midt i studieløp. Hadde kommet inn på PED i Tromsø på UIT, og ville ta det samtidig med ledelse og Juss, som jeg allerede holdt på med. For å kunne jobbe med arbeidslivsjus og pedagogisk ledelse i arbeidslivet. Jeg jobbet også på sykehjem, for å slippe studielån og slike ekstrautgifter. Det å gå i fra mellom 20 og 30 tusen i mnd, og være superaktiv, til å kun sitte i sofaen, måtte legge seg etter å ha tatt vasken i vaskemaskinen; Det er et tap. Et hjerteknusende tap. Fra å kunne være med på ting, løpe rundt og jobbe, fikse, ordne, gå på eventer og bursdagsfeiringer; til å ligge i sengen store deler av dagen, for så å måtte ta morfin for å kunne dempe noe av smertehelvetet; Det er sårt. Jeg unner ingen det. Jeg håper virkelig at de som mener uføre snylter tenker på dette; Jeg har jobbet siden jeg var 12-13år gammel, betalt min skatt, og mer enn det. Jeg har tilført samfunnet enorme summer i skatter, avgifter og arbeidskraft i løpet av mine 30 år i arbeid. At jeg nå får uføretrygd; minstetrygd; det er rett og slett fordi jeg har betalt for den selv gjennom MIN skatt, på lønna hver eneste måned. Jeg får ingenting gratis. På lik linje med gæmlisene som får pensjonen, en sparing de selv har betalt for gjennom minimum 40 år i arbeidslivet.
Så du som mener syke og uføre er late, rike og lever herrens glade dager på staten sin regning; FUCK YOU! Jeg håper du ramler om og kjenner på kropp og sjel; Sykdom, hvor vanskelig der er å bli trodd, få hjel. Håper du føler så inderlig på tapet av å ikke kunne gå på jobb, lese og studere, være sosial. Og at du blir avspist med en elendig minstetrygd, som gjør at du må velge mellom mat og medisiner.
Nann
