• Nann Jovold-Evenmo

Sykdom er en venneknuser

Jeg hadde en samtale i går med en god venninne. En av de som er nærest meg, selv om vi ikke snakker Sammen ofte. Hun er et menneske full av liv, glede og som har en av de mest trillende latterne som finnes, og jeg elsker snakke med henne. For hun er UTEN fordommer, uten negativitet, og er et positivt spark i magen til meg og andre.


Vi snakket litt om dette med sykdom, og det å måtte si nei til å være med venner, familie, og hvordan jeg sliter med folkemengder og støy.

Med forbehold

Mange syke har tatt og følt på dette med å ekskluderes fra «det gode selskap», nemlig at venner ikke klarer forstå at du må si »ja, men med forbehold» til å delta på festligheter. Det gjelder kanskje en bursdag, et juleselskap eller bare en sommerfest. Jeg har opplevd personer bli surr fordi jeg må takke ja med forbehold, fordi jeg ikke vet hvordan formen min er den aktuelle dagen. Og så er man grinete fordi formen min var «god nok» til å dra i selskapet til en annen, men ikke en tredje. Fordi man hadde flaks, den ene kvelden og hadde litt lavere smertenivå slik at man kunne være sosial. Vel vitende om at morgendagen, og minst de 3-8 neste dagene er et smertehelvete.

Vanskelig å forholde seg til oss;

Det er vanskelig for mange å forholde seg til oss som har en smertediagnose, fordi man ikke vet før i siste øyeblikk om vi KAN delta. Dermed slutter invitasjonene å komme. Jeg merker det selv. Etter august 2017 har invitasjonene til middager, selskaper, ut på byen på middag osv avtatt. Og nå er de rett og slett ikke-eksisterende. Tidligere gode venners sosiale liv og gleder i livet får jeg et gløtt av i ny og ne; bilder på sosiale medier, eller kanskje en bursdagssang spilt inn med en mobil og postet på Snapchat eller Facebook. Det er sårt! Stikker hardt! Fordi man en gang var en del av den gruppen mennesker som nå ikke enser at du eksisterer. Du er en «long gone history», noen som en gang betydde noe, men ikke nå mer. Nå er du ikke en gang i deres tanker, og definitivt ikke i samtalen.


Vi er dyr, og vi omgås ikke svake

Venner, som er et sosial nettverk, og en livsnerve for folk, forsvinner ut av livet ditt. Som ung og frisk har vi gjerne venner, noen nære, andre perifere som vi møter her og der. Venner for alle typer settinger. 99% av disse vennene vil ikke være der den dagen du blir syk. Sånn er det bare. De forsvinner ut til mindre kompliserte «forhold», hvor de slipper forholde seg til en som har konstante smerter. En som ikke dukker opp, eller som må gå tidlig. Det handler ikke om ondskap, eller manglende empati:

Det handler om det urgamle som ligger i oss; «den sterkestes rett».

Fordi vi ER dyr, en del av dyreriket, og der har man ikke rom for syke eller svake. Vi er de som ville blitt forlatt fordi vi sinker flokken, eller gjør den utsatt for angrep. Selv om vi er utviklede individer, har både empati og omsorg, så har vi også en grunnleggende overlevelsesmekanisme som gjør at vi kvitter oss med de svakeste ledd: De som er syke, svake, sinker flokken, eller som setter flokken i fare.

Dette er instinkter.

Sint fordi de ikke lenger er venner;

Mange takler ikke å være den som slutter komme på besøk, ringe, eller invitere. De blir frustrerte fordi ingenting er som de var, og det bryter opp deres mønster. Deres hierarkiske samfunn i flokken. Når en bryter ut, må de danne nye bånd. Stilles de til »veggs» for å ha «etterlatt« en venn, pga denne sykdom, så blir de sinte. Fordi de mener de har «strukket seg langt» og «forsøkt» å bevare vennskapet, men vennen har ikke respondert slik de ville. Kanskje fordi en er for syk, har for mye smerter til å kunne respondere, eller ikke klarer forholde seg til personen av andre grunner der og da.

Den som er syk blir lei seg, føler også sinne. Et sinne over å bli forlatt. Satt til side som en gammel sko som ikke lenger kan brukes. Sinnet går både utover mot de som svikter en, men også mot en selv som ikke evner eller klarer fortsette være like aktive, delta, være med på alt. Man ender opp med å delvis hate seg selv fordi en er «svak», på grunn av sykdom, og den man en gang var. Man føler seg sviktet av seg selv og sine. Og da er det enda vanskeligere å forsøke komme inn i flokken igjen, bevare vennskapet.

Vi visner

Så da sitter vi her da, på hver vår sten, og ser verden man en gang var en del av forsvinne ut i horisonten.

Rundt oss blir alt grått og dødt, mens der borte blomstrer det, og sola skinner. Vi, som ikke lenger er en del av dem, visner. Sakte men sikkert visner vi bort, som gårsdagens blomster.

Fordi vi var den uheldige som ble syk, svak eller fikk smerter.

0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle