Tenkt litt på dette med tortur og smerter.
Vi har både en FN konvensjon, og et lovverk som forbyr tortur. Både når det gjelder krigstid, men også i fredstid.
Tortur er å påføre andre smerte, i så stor grad at de tilstår forbrytelser, forteller hemmeligheter eller andre ting. Tortur utføres også i mange henseender med tilsyn av lege.
Smertepasienter følges ofte opp av fastleger og spesialister, men en stor gruppe av disse får sjeldent en reell smertelindring av smertene. Smertenivået kan i stor grad sammenlignes med en altoppslukende intens smerte som påføres personen av kroppen selv.
Kan man da anse det som tortur når personer med disse tilstandene nektes smertelindring?
Det er jo selvsagt forskjell på tortur og smerter hos en smertepasient, men hva er legens rolle? Skal ikke denne smertelindre? Om ikke-> kan man anse det som tortur om man nekter smertelindring?
Jeg er heldig som har fastlege og spesialister som både følger meg, men også er åpen for smertelindring slik at jeg klarer meg gjennom smertehelvetet på en eller annen måte. Men det er mange jeg snakker med som IKKE får denne lindringen av lege, spesislist eller når de kontakter akuttinstitusjoner, som legevakt. Leger har valgt å følge den hipoxrariske ed, «do no harm«, men når smertelindring nektes, så mener jeg man er OVER på å «do more harm«!
Mine tanker på en dag som denne.
Nann
Bilder : amnesty & Internett/Google