Nedtellingen er begynt.
Bare noen dager igjen til operasjonen.
Jeg gleder meg.
Virkelig gleder meg.
Ikke fordi det ikke er skummelt eller en risiko.
Men fordi jeg har hatt så store smerter i så mange år at håper er sterker enn redselen for at noe skal kunne gå galt.
Etter mandagens møte på sykehuset med både nevrokirurg, sykepleier, lege og anestesi, så er jeg rolig. Vi er begge rolig.
Selvsagt kan komplikasjoner skje, og en av "farene" med operasjonen er nedsatt hørsel på øret på siden som det opereres.
Men Hey, DET skal jeg alltids takle. Kanskje jeg slipper sove på annet soverom etterpå, for med nedsatt hørsel høres ikke snorkinga hans så innmari 🤣
Vi fikk forklart operasjonen, og dette går bra.
Håpet er smertelindring og en bedre hverdag.
En hverdag hvor jeg kan fungere bedre.
Alt handler om et håp.
Et lite håp
Det som "bekymrer" meg er å måtte dele rom. For jeg hater å dele rom med folk jeg ikke kjenner, og det påvirker min søvn ekstremt. Fordi jeg er ekstremt var for støy i utgangspunktet, og så kommer aspien på toppen. Jeg vet jeg har en tendens til å ligge å vakte på lyd, lys, reaksjoner osv.
Jeg må ha ro og mørke når jeg skal sove og hvile, og da kan jeg ikke ha fremmede.
En uke på sykehus er jeg redd vil ta sin trøkk på meg og min hvile. Dog når jeg etter to døgn overføres til AHUS, regner jeg mer med enerom. Nettopp av denne grunn.
Nann