I natt stilte klokka seg automatisk frem, og av den grunnen er jeg (som alltid) uggen. Å stille klokka er sånn «vanlig vårtegn» på lik linje med denne forbanna pollenblomstringen, og fuglekvitter, for ikke å snakke om alle som nå driver å skal fikse hjemme. Folk shiner og fikser, vasker og setter ut hagemøbler, og det nesten glitrer i blankpolerte verandakasser rundt om. Folk har god tid i disse korona-tider til å fikse, ordne, flikke og flakke. Det er rolig, men likevel er det mange små arbeidsmaur der ute som ordner. Det er vår i lufta, selv om det er minusgrader på natta. Selv ser det ut som et helvete på trappa; en ødelagt oppvaskmaskin skulle vært båret ned i to uker, og jeg vet ikke om blomsterkassa har overlevd vinteren på trappa. Jeg har mer lyst å sitte inne og se serier, enn å stelle på trappa. Rett og slett fordi det å gå ut gir mannen min høy puls hver gang jeg kommer hostende og nysende inn døren. Og selv sliter jeg med pusten. Ikke bare han som får høyere puls, men når man snørrer, hoster og nyser, så ser man folk får litt sånn vettskremt uttrykk i fjeset, og de går rett i flight-modus. Hele deres vesen skriker stumt; «LØP FOR LIVET» I disse koronatider er det faen ikke enkelt å være pollenallergiker. Nytter ikke å rope etter dem «Det er bare POLLEN». for de har forduftet før du får sukk for deg.
Gikk en tur i skogen med hunden her om dagen. Strålende vårsol, fuglekvitter. Ja, det var til og med en hakkespett som jobba iherdig like borti. Går der og nyter sola mot fjeset og kjenner det virkelig begynner klø i halsen, kile i nesa og øynene klør. Skogen er full av pollenstøv om dagen; og selvsagt begynner jeg nyse og harke, samtidig med at et par vandrer forbi.
Vanligvis når man møter folk i skogen så smiler man, sier hei, og tusler videre. Men denne gangen ei. 5 meter unna bråsnur de og iler av gårde samme vei som de kom fra. Jeg er herved en spedalsk i deres øyne. Og angivelig farlig.
Jeg skjønner det. Roper bare; «Sorry, men pollen». Får ikke så mye som et vink tilbake.
Vi er blitt distansert fra folk. Det er tydelig at folk er lettskremte grunnet Korona. Og det SKAL MAN VÆRE. For det smitter, og er smittsomt som faen.
Men jeg føler meg litt sånn «Føkk korona! Jeg har faktisk pollenallergi, og nå er jeg spedalsk i folks øyne». Det er ikke noe moro å slite med pollen, men det er faktisk bedre at folk løper enn at de tar en sjanse og blir smitta av andre ting når de møter personer i skogen. Det KUNNE vært at jeg var en av de hjernedøde idiotene som ikke bryr meg om avstand, smittefare og som driter i FHI sitt smittevernråd.
Å ha allergi, er å ha mange av de samme symptomene som de sier er korona:
Kløe i halsen, snørrer og nyser, feber i kroppen fordi kroppen jobber på helspreng for å kvitte seg med denne «usynlige» fienden som allergien gir. Man har vondt i kroppen, hodet, er kanskje lysvar …. Ja jeg har faktisk MANGE av symptomene på korona, fordi jeg har pollenallergi. For noen år siden havnet jeg hos fastlegen, underbehandlet de luxe, fordi jeg hadde brukt samme medisin mot pollenallergi i årevis. Jeg kom til fastlegen og trodde dette var lungebetennelse, for jeg hadde feber, slet med pusten, og hadde veldig dårlig almenntilstand. Ny medisin, og to dager etterpå var jeg i knallform og på jobb igjen. Ingen lungebetennelse, ingen feber mer. Bare ny medisin som gjorde at jeg håndterte pollensesongen mye bedre.
På normale vårdager, så har folk forståelse for dette. Ja, til og med litt omsorg. Men nå; folk er livredd. Nettopp fordi symptomene er lik.
Den trappa får være rotete. For jeg avventer til folk ikke er hysterisk redde for meg. Så skal vi vel alltids få shinet den trappa om en stund. Sånn utpå sommeren engang. Nann (Bilder; FHI og Allergiguiden)
Comments