Jeg lå i natt og irriterte meg GRØNN over å ikke få sove.
Der lå mannen i sin dypeste søvn, og jeg var så misunnelig, at jeg nesten var "euforisk lykkelig" da han ble revet ut av søvnen for å stå opp å jobbe.
Det var et smil om munnen min, en sånn "HAH! Nå må du slite deg ut av senga! Mens jeg kan gnukke her."
Uansett hjalp det ikke, jeg hørte han stod opp, hundene snorket videre i fotenden av sengen. Jeg fikk 3 (!) timer på øyet før jeg igjen våkna.
Må sitter jeg her som en forbanna zombie og har liten lyst til å gjøre noe.
Migrenen er på vei, medisin inntatt og jeg vet jeg kommer til å stumpe igjen om ikke lenge.
Jeg tror jeg bare tusler i seng igjen, for jeg er ufør, har ingen jobb som trenger meg, og da kan jeg hvile når jeg må.
Snakkes
