• Nann Jovold-Evenmo

Vennskap, sykdom og forhold

Hodepinedagboka på Instagram har denne uken tema om vennskap og sykdom. Dessverre er det slik at når en blir kronisk syk, så forsvinner store deler av den flokken man hadde som venner. Dette har jeg erfart selv også, på godt og vondt.

Godt fordi noen av disse var tids- og energityver som overhodet ikke gav NOE tilbake, men som krevde og krevde. Det er slike som ignorerer deg når DE har andre ting å gjøre, inviterer deg egentlig for syns skyld, men «glemmer« å invitere deg når de har «viktige» venner der. Noen av disse er personer JEG har tatt med, presentert for «de rette personene», og som der har brukt mine kontakter til å klarte sosialt.

Vondt fordi noen av disse var faktisk nære, man har masse historie og opplevelser sammen. Og så er de bare borte. Rett og slett fordi din sykdom ikke passer inn i deres perfekte liv. Det jeg HAR oppdaget er når livet deres står i stampe, eller kanskje de får sykdom selv, sågar de plutselig kontakt. Da har jeg om en hyggelig pratet meg ut av samtalen, og ikke gitt rom for å kontakte meg igjen.

De var ikke der da JEG trengte de, så vil jeg rett og slett ikke bruke MIN tid på dem. Min tid er faktisk dyrebar, fordi den tiden hvor jeg er i form til å ha sosiale greier, så bruker jeg de på dem som betyr noe.

Venner & sykdom VS venner & forhold? Her har jeg grunnet litt siste dagene, for dette er er farvann som plutselig blir til en marbakke. Nå er jeg kanskje sær, men når en person går inn i et forhold, så introduserer man partneren til venneflokken. Jeg har ALDRI vært fan av «Girls Night Out», fordi jeg har like mange venner i alle kjønn. Og skal jeg kose meg med «kristin“, så vil jeg også at «håkon» skal være med, fordi begge betyr like mye.

Dessuten vil man som singel være i posisjon til å ta ting mer «på sparket», for en har bare seg selv å ta hensyn til.

I et parforhold må det passe for minst to, kanskje flere om det er mine, dine og våre barn. Derfor er det også vanskeligere å hive seg med på ting spontant, som tidligere. Dette er det ikke alle som skjønner, og det vennskapet forsvinner stille ut døren.

Sær som jeg er, forventer jeg også at MINE faktiske venner, skal invitere min partner også når de inviterer meg. Det handler om inkludering, interesse og ikke minst trygghet. Både for meg, han og dem. De skal vite at vi som par er en del av vennskapet, selv om jeg ble venner med disse individuelt. Vennene dine trenger ikke vite alt om deg, din partner og ditt forhold, men de skal vite at du har det godt i forholdet. Og ikke minst; at partneren din setter deg først. Det skjer når de innser at det er normalt at du også setter din partner først, ikke dem. Det er normalt!


Dessverre er det venner og bekjente som aldri kommer til å takle at du er syk, eller i et forhold, og som sakte forsvinner ut av ditt liv uansett.

Da må vi tenke litt sånn;

«Synd for dem, for de er dem som går glipp av mest! Ikke du!«


Hva jeg vil frem til;

Blir du syk, mister du «venner», fokuser på de som blir. Havner du i et forhold, så mister du også venner, fokuset på de som blir.

Det er faktisk ikke store forskjellen.


Nann



0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle