Ja, da har jeg sendt en pasientskadeerstatningssøknad.
Ikke fordi jeg er "feilbehandlet" men fordi behandlingen jeg har fått har ikke hatt fokus på å finne årsak, men heller synptomlindret
Det er dessverre sånn i Norge at vi har for stort fokus på å få pasientene smertelindret og ut døra av sykehusene. Hva som er den faktiske grunnen for smertene og symptomene, det leter vi ikke etter.
Vi lindrer og håper pasienten føler seg ivaretatt.
Jeg har, siden jeg ble akutt syk i august 2017, mast og spurt etter ÅRSAK! Kan vi finne ut hva som faktisk er grunnen. Kan jeg få MR med kontrast for å lete etter årsak. Vi vet sånn ca begrunnelse for diagnosen, men det må da gå an å LETE etter faktisk begrunnelse og se om dette er noe som kan fikses.
Først da jeg ble overført til AHUS, fordi Rikshospitalet ikke hadde mer å gi, så fikk jeg endelig krangla meg til MR med kontrast. Og hva skjer; de finner noe. Noe som KAN gjøres noe med, og som KANSKJE kan hjelpe.
Jeg hopper på og takker ja til operasjonen, selv om det ikke er utført på min diagnose før. Og også UNDER operasjonen finner de mer: vene som klistrer seg på nerven, som overhodet IKKE skal være der... Den fjernes.
Jeg er Hemicrania-fri.
Men jeg er fortsatt ikke frisk.
5,5år i senga med ekstreme smerter og konstant mishandling av femte hjernenerve har gitt meg både ME/utmattelsessyndrom, nervesmerter i kroppen (spesielt korsrygg og nedover beina) , tåkehjerne, økt migrenefrekvens, kronisk rosacea (huden) og en kropp som tåler svært lite påkjenning eller stress før den kolapser.
En helg med barnebarnet eller et familieselskap er nok til at kroppen må ta koen lange dagers pause fra omverden.
Jeg er fraranet et yrkesliv, for jeg studerte da jeg ble syk. Faktisk tok jeg utdanning både på UIO , UIT og NMBU.
Juridisk- Samme studieløp som jusstudentene, bare som privatist ved UIO
Pedagogikk (kom også inn på bacheloren og skulle ta arbeidslivsped) ved UIT
Og Ledelse, Strategi og HR ved NMBU
Dette ville gitt en fantastisk plattform som jeg med min ledererfaring fra både inn og utland kunne ha landet en god jobb, men snittlønn åå rundt 700.000kr året. Minst.
Isteden er jeg varig ufør, forsi symptomlindring er enklere og "viktigere" for norsk helsevesen, enn å finne årsak, og dermed er jeg AVSPIST med minste uføretrygd på nå 254.000kr året.
Et årlig tap på rundt 450.000kr , noe som gir et tap på rundt 12 millioner kroner, om jeg hadde fått utdanna meg og jobbet frem til 67år.
Hvem vet, kanskje 72 også.
I tillegg har jeg tapt pensjonspoeng, pensjonssparing via arbeidsgivere, forsikringsordninger jeg kunne nydt godt av og andre frynsegoder; ja som kolleger og arbeidsmiljø.
Jeg tviler på at jeg får erstatning, men kampen er verd å ta, om ikke bare for meg, men for alle andre som kun får symptomlindring, og kanskje leger lærer seg høre på pasienten og tørre gå utenfor prosedyre-håndboka, og vise mer vilje til å lete etter årsak.
12.000.000kr er mange penger tapt, og kunne gitt meg og familien et vesentlig bedre liv, og en bedre alderdom.
For ikke snakke om arv til våre unger å krangle over, ikke sant 🤷🏼♀️
Nann
Bilde; lovdata
Comments