Jeg kjenner det kryper en sånn liten faen i meg hver gang jeg leser om folk som «bare fikk nok og søkte hjelp, og ble frisk».
Enten det er hodepinepasienter, ryggpasienter, psykisk syke osv.
Gledeshistoriene i de store norske avisene er liksom preget av «tok seg sammen, ble frisk» hver eneste gang!
Da er det ikke rart at Stortingsrepresentanter som Heidi N Lunde tror vi kronisk syke (med designerbriller) bare skal ta oss sammen, så kan vi jobbe.
At regjeringen og andre politikere ikke tror at sykdom rammer hardt, og tror vi er en gjeng med sutrete småbarn som trenger rettledning ved å ta fra oss velferdstatens ytelser og stønader.
Vi skal sultes til å jobbe. Selv om vi står tverr og krokete i smerter, fullmedisinert av opiater. Ja til og med sengeliggende. Vi må sultes og kjøres ut i så fattigdom at vi «bare tar oss sammen og begynner å jobbe».
La meg fortelle deg en ting eller to om å være kronisk syk, i mitt tilfelle kronisk smertepasient! Det hjelper ikke «bare ta meg sammen», for jeg kan sikkert gjøre det et sekund eller ti.
Kanskje jeg klarer presse smertenivået ned et lite øyeblikk så jeg virker normal. Så ser du kanskje jeg blir varmere, svetten siler. Kanskje ser du jeg tar meg til hodet, ikke vare en gang, men hele tiden.
Så begynner øyet mitt å renne, nesen blir snufsete.
Og så ser det ut som om jeg har fått slag. Plutselig klarer jeg ikke snakke. Jeg vil bare kaste opp! Jeg begynner skjelve, sliter med å stå rett opp og ned. Da er jeg så langt gått at de rundt meg vet at nå blir jeg sengeliggende i ukesvis. Det er fordi jeg «bare tok meg sammen» i noen minutter. Kanskje 5!
Jeg har fått Ajovy, knallmedisinen mange i medieomtaler er blitt frisk av. Fordi de tok seg sammen og gikk til lege å fikk resept.
Jeg har prøvd minst 20 medisiner siden jeg ble syk 17.08.17.
Mesteparten har jeg betalt selv. Eller mannen min har måttet gjøre det, fordi jeg ikke hadde råd selv.
Jeg har minste trygden, og det er 17000kr brutto hver mnd. Hadde jeg ikke hatt mannen min, hadde jeg ikke evnet ha tak over hodet. Dessverre har jeg også e. Stor gjeld grunnet flere ting; et samlivsbrudd for en del år siden, hvor jeg oppdaget jeg var blitt rundlurt. Direkte ranet. Så et arbeidsforhold som ene eier stakk av med pengene i firma, lot oss som jobbet stå igjen med tapet. Jeg mistet ALT! Møbler, eiendeler, klær, minner. Alt jeg hadde igjen var 7 pappesker.
Jeg prøvde bygge opp livet igjen. Utdanning, jobb, for ikke snakke om at jeg levde! Faktisk LEVDE! Lot meg få lov til å elske, bli elsket. Jeg var på god vei. Både til å kunne jobbe og få en bedre jobb, Snart ferdig med utdanningen.
Men så smalt det. En nevrologisk diagnose, som rammer uten forvarsel, Akutt. Lammende smertehelvete, hele døgnet. Ingen lindring. Jeg hadde ingen valg. Ingen mulighet til å TA MEG SAMMEN å bare JOBBE, STUDERE! Fikse livet og gjelden. Det lar seg ikke gjøre, for min diagnose har ingen kur. Vi som har diagnosen er prisgitt å være forsøkskaniner for legene, prøve ut den ene medisinen etter den andre. Uten at det virker. Så er man fortsatt smertepreget, som faen, og så er man lei. Sliten. Føler seg trøtt og vet at man ikke klarer hvile. Men gjelden er det fortsatt. Den kvitter man seg ikke via legemiddelforsøk.
Jeg har nå valgt å ta meg sammen!
For å kvitte meg med gjelden min. Det er ikke å bare bestemme meg for å jobbe! Men rett og slett starte en spleis, for å prøve få ned gjelden. Det er fordi jeg vet jeg ikke KAN ta meg sammen for å jobbe. Eller tjene penger til å dekke gjelden. Man kan ikke tvinges til å vinne i Lotto heller!
Derfor; jeg har tatt meg sammen og håper på at folk føler barmhjertighet til å hjelpe.
Jeg håper du kan hjelpe meg med å dele min spleis.
Min historie er ikke spesiell. Det er MANGE i min situasjon, som trenger hjelp.
Hjelp og støtte, ikke pisk og noen som brøler om at man må BARE TA SEG SAMMEN OG JOBBE!
Nann