• Nann Jovold-Evenmo

Tørr vi egentlig snakke om døden?

Jeg hører mye om død om dagen, og det fikk meg til å tenke.  I vår kultur snakker vi lite om døden.  I vår opprinnelige kulturarv, den Norrøne, var Døden en del av livet, og ble snakket om hele tiden. Døden var en del av dagliglivet og ble hyllet som en venn.  Nå om dagen er det knapt man klarer ta ordet i sin munn.  Hvorfor?  Er det tanken om døden? Ordet? Eller er det forestillingen om døden vi er så redd? 

En gammel dame på et gamlehjem svinner vekk og husker knapt sine kjære. Dagene hennes er de samme dag ut og dag inn. Hun vekkes, stelles, får mat, og av og til er det en aktivitet, så stelles hun igjen og legges. Sakte men sikkert går dagene, og hun minnes færre og færre av dem. Dagen i går husker hun ikke, for minnet hennes er ikke som det var, om det er det i det hele tatt. En sønn kommer innom, og hun kjenner han ikke. Sorgen i fjeset hans er lett å se, for hans mor var borte for lenge siden. Så dør hun. Hun har fred nå, sier de. Men hvem har egentlig fred? Jeg tenker at egentlig er det de rundt som har fred, i hjertet. For de slipper å sørge for tapet sitt. Igjen og igjen og igjen. For hver gang deres mamma ikke husker dem, så har de mistet henne på nytt. Denne siste gangen, så tapte de henne for bare en gang til. Og da kan de gå videre. Kan man si sånt? Kan man si at døden var her en kjærkommen venn, som lot en få lov å leve videre?

En soldat kommer hjem fra krigen, hvor han har sett død og fordervelse. Døden er ingen venn. Det er fienden som han har sloss mot, på alle fronter. På andre siden av kolben til hans automatrifle, mens han løp fra bomberegnet, bak fiendens linjer. Døden forsøker fortsatt innhente han nå, hjemme i hans egen seng, mens han sover i trygghet ved hans kones side. Døden er ingen venn, det er noe som kommer snikende, og drar i han. Biter seg fast i sjelen, og stjeler sakte men sikker biter av hans sjel. Til han er bare et tomt skall igjen. Et skall som vandrer rundt og later som det er et menneske, og skal fungere som alle andre. Ingen vet at døden allerede har vært der og innhentet han, for alle ser smilet skallet hans serverer så mekanisk hver dag. En dag mens kona er på jobb, barna på skolen, så kommer døden. Denne gangen vil den hente skallet også. Den kan ikke ha bare sjelen. For sjelen kan ikke fly rundt i vinden, ser den. Soldaten gir opp, han har sloss for lenge. Alene. Han henter rifla og går inn i skogen bak huset. Døden, den var aldri en venn. Den var en seierherre, som vant for lenge siden.

En ung kvinne har fått diagnosen kreft. Hun vet ikke hva morgendagen vil bringe; Men hun vet hun en dag vil dø. Hvilken dag det er, det vet hun ikke, men dagen nærmer seg, og ikke bare en dag. Men dagen er der snart. Døden venter. Hun nekter tie om døden. For den kommer, selv om andre forsøker å overse den.  For å snakke om døden, dødsangsten og livets slutt det er det samme som å ha tapt, er det ikke? Hun taper aldri! Hun har aldri tapt i sitt liv, og ikke denne gangen heller, selv ikke når hun vet hun ikke har lenge igjen. Og hun tørr å snakke om døden, det andre ikke tørr snakke om, for henne er det største tabuet stillheten. Hun holdt ut lenge denne unge kvinnen på knappe førti, klarte til og med si til verden at det heter ikke at man sloss mot kreft. For kreft er ikke en kamp. Det handler ikke om å vinne eller tape. Det er ikke så at man ikke sloss hardt nok om man dør. For døden kommer når den kommer. Vi skal velge våre ord med omhu i møte med døden! «Marthe Sundby»

Et barn er redd for døden. For dem er døden noe farlig.  Det er en skremmende ting som tar fra dem noen, ofte noen de har kjær. Men det er også noe som er forbundet med tap, sorg. Ting de ikke forstår. En forelder. Kanskje en besteforelder. Iverstefall er det noe som brått rives vekk, som de ikke får noen forklaring på. Kanskje foreldrene eller andre rundt ikke er i stand til å snakke om det. Den vonde klumpen i magen vokser og man forstår ikke hvorfor ting er som det er. For ingen snakker om det. Vi voksne har også tanker om at barn ikke forstår. Eller at de tilpasser seg omgivelsene. Vi tror ofte de klarer seg. Vår feil er at vi ikke snakker om det, at vi tror det går seg til. Barn føler sorg de også. Men døden er en stor svart ting som bare blir større og større, så blir det er tabu man ikke snakker om. Hvordan snakker man om døden med et barn? Kan man snakke om døden med barn?

Døden er egentlig en naturlig ting i livet. Men vi tør ikke snakke om det. Det eneste vi vet for sikkert her i livet er at vi en gang skal dø, hvorfor er det da så vanskelig å snakke om døden? Er det fordi vi ønsker å leve lenge, eller er det fordi vi ikke ønsker å snakke om at vi en dag også skal bli borte. Enkelte folkegrupper snakker åpent om døden, som om den er en venn. De snakker med den døde, og feirer døden velkommen.  De snakker om den som en naturlig del av livet. Ikke fordi de er kalde eller upersonlige, men fordi de har et mer naturlig forhold til livet og døden i naturlig symmetri. 

Problemet vårt er når det handler om de som ikke har hatt tiden til å leve livet, eller fått muligheten. Det handler om de som skulle hatt all verdens tid, men blitt avspist med smuler. Døden spør ikke OM du er klar, eller om du har levd ditt liv til det fulle. Han kommer. Han henter. Det er ikke snakk om hvorvidt man er midt i noe, eller har planer. Er du ung, gammel. Eller kanskje nettopp har begynt. Livet er urettferdig, og det er her vi alle sliter. For det er her vi sliter med å snakke om Døden; Der det blir urettferdig. Etter mange år hvor jeg fra og til har jobbet med eldre mennesker er det lett å snakke om døden med dem.  Det som er vanskelig er å snakke om døden når det gjelder unge mennesker. Jeg snakket med Marthe, i fjor før hun døde. Hun var klar over at det var den veien det bar. For det var sånn det var for henne. For mange andre kommer det brått på, og vi vil ikke vedkjenne den.

Tørr vi snakke om Døden? Om vi snakker om den, gjør vi den mindre farlig? Eller blir den mer skremmende? Kan vi hylle Døden som en venn?  Eller er den en uvenn?  Jeg vet ikke, men jeg undrer.

Jeg skal hilse døden velkommen, som en kjærkommen venn. Et langt liv har jeg levd, og nå kan jeg hvile. Jeg har møtt mange onde på min ferd, men jeg har sett mye vakkert. I mitt hjerte har følt kjærlighet, men også dyp sorg. Livet det er ferden fra vi fødes til vi dør. Vil du ligge her ved min side, og hvile i det uendelige. For døden han kommer, og da kan vi sove. Mens sjelen danser på stjernehimmelen, fra tonene fra solen som nettopp gikk ned. Ikke sørg når vi er borte, for vi har grått, ledd og vi har levd. Døden vår venn, har hentet oss hjem. 

Nann Jovold-Evenmo  46546485  Reelllikestilling@gmail.com



0 kommentarer


0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Kristin Gjelsvik MOBBER

Til Kristin Gjeslvik. Jeg satt med sjokk og undring å så på din ranting mot Sophie Elise på Vixen Awards nå i helgen. Og må innrømme at først ble jeg stum, så ble jeg regel rett forbanna. Ikke fordi