Sykdommen definerer deg
Nei! Sykdom definerer deg faktisk ikke!
Jeg har flere ganger i samtaler med andre fått høre at «Men jeg lar ikke sykdommen definere meg». Dette ofte når man har snakket litt om smerter og kronisk sykdom.
Sykdommen definerer deg uansett!
For meg handler ikke det om at man skal definere seg eller la seg definere som syk, eller med en diagnose, men heller Co-eksistere i samme kropp. For sykdommen du har ER deg enten du vil det eller ikke, selv om du velger fokusere på andre ting (som er sunt), så betyr ikke det at sykdommen din er borte.
Den er der, lurer i skyggene, og påvirker deg uansett hvor mye du prøver å «velge den bort». Og du vet jo, som jeg, at ignorerer vi den, så kommer den snikende på intet helvetes bakholdsangrep som slår deg rakt ned i støvlene i dagevis.
Vi blir utilpass av sykdom
Det at mange hevder i samtaler at «men, sykdommen definerer meg ikke», føles for meg ofte som en unnskyldning, eller forsikring om at «jeg skal ikke slite deg ut med å snakke om den»-tanke.
For det er ikke å stikke under en stol at vi ønsker egentlig høre at alt er bra og står fint til, og så blir vi så innmari svarskyldig når vi spør og får servert en hel «sykehistorie». Da blir vi ofte perpleks og vil ut av situasjonen. Fordi det at andre er syke påvirker vår emosjonelle respons.
Når vi blir svarskyldig, så blir vi også utilpass. Fordi sykdom og mangel på kunnskap GJØR oss utilpass, samtidig som det å snakke om dypere personlig problematikk ofte føles grenseoverskridende, og vi får det rett i fleisen.
«hysj no! Si no ikke nåkka!»
Mange av oss med kronisk sykdom merker fort når motparten vi snakker med går «i lås» når vår helse kommer opp.
Kanskje har de hørt om det før.
Kanskje er man lei.
Kanskje føler man det aldri er snakk om NOE annet.
Og kanskje ligger det i vår ryggmargsrefleks at vi ikke skal «Plage andre med våres problemer», og det gjelder spesielt vi som er vokst opp med foreldre og besteforeldre som skal skjule alt fra omverden. For det ville vært HELT for jævlig om naboen oppdaget hvordan det EGENTLIG stod til i heimen, ikke sant?
Sorg, fortvilelse og sinne
Jeg tenker at de som er syke, med kroniske lidelser, og kanskje spesielt de usynlige, ofte føler på både sorg og sinne.
For man mister nettverk, venner, og da er det sårt og vondt.
Selv har jeg grått mine modige tårer siste årene, fordi jeg har mistet mye av det som faktisk definerte meg; trening , et sosialt liv, jobb, utdanning og mer. For det kom brått på, og det var ingen nedtrapping.
Det smalt!
Og så var de man omgikk tidligere bare borte. Forsvunnet til kun et bilde eller oppdatering i ny og ne på Facebook, eller en «Gratulerer med dagen» fordi du tilfeldigvis kom opp i feeden deres den dagen.
Så ja, sykdommen definerer deg!
Men det kommer an på HVORDAN du velger la den definere deg.
Altoppslukende eller en som sameksisterer i kroppen din?
Valget er ditt.
Nann