«Sorg» er et lite ord som omfavner så mye, og som er mer svulstig og inngripende enn de fire små bokstavene klarer favne.
Jeg føler smerte.
For meg er dette en skjærende smerte i hjerteregionen, og jeg føler mange ganger jeg ikke får puste. Jeg har lyst å slå, løpe, eller rett og slett skrike det av meg. Men når jeg har skreket og grått; så er smerten der like fullt.
Jeg føler et tomrom. Det er et «hull» i meg jeg ikke helt klarer beskrive. Noe er borte. Forsvunnet.
Denne følelsen er grusom, hjerteskjærende, og kald.
Å stedes til hvile.
Min fineste Heidi er ikke mer.
Heidi er borte, forsvunnet. Om dager skal hun «stedes til hvile». Begraves. Hun er død. Heidi puster ikke lengre. Vi vil aldri mer høres den trillende latteren. Og ikke vil vi høre henne debattere og si sin hjertens mening.
Livet er blitt fattigere. Ikke på penger og gods, men på liv, latter og sprelske påfunn.
Hvem skal jeg ringe? Jeg kan ikke lenger ringe min fantastiske venninne om morsomheter, slarv, nyheter, eller bare for å skravle.
Vi har grått, ledd og vært bekymret sammen i 20 år. To tiår som har gått fort. Nå er det stopp.
Sorg er smerte, kulde, tomhet. Det er tårer, gråt og skuffelse. Men det er også minner om latter, varme, kjærlighet og moro. Minner om perioder med sorg, ensomhet, sykdom. Og minner om eufori når ting ble bra, eller kanskje for bra.
Jeg kommer alltid til å savne Heidi. En dag blir kanskje denne nummenheten, tomheten, kulden, og smerten borte. Men nå; er den altoppslukende.
Verden er ikke rettferdig!
Livet er ikke rettferdig.
Nann
Comments