top of page
Krystallsalt

Skyggemonster

Forfatterens bilde: Nann Jovold-Evenmo Nann Jovold-Evenmo

Jeg skrev denne i 2014, da jeg satt og kjedet meg. Drømmene i boka er basert på mareritt jeg selv har hatt opp gjennom barndommen.

God Lesing.


SKYGGEMONSTER!

Kapittel 1. Mareritt Kort pust. Sliten. Smaken av blod i munnen. Jeg kjenner jeg vil segne om, men jeg må fremover. De er rett bak meg. Jeg hører dem. De høres ut som en horde på femti tusen. Jeg vet de er få. Noen få. Men de er gale. De lukter blod! De ønsker mitt blod! Jeg har vært her før. Jeg kjenner stien som snirkler seg innover skogen. Jeg ser innover stien, mens jeg løper. Selje-trærne har vokst sammen i toppen og er som en buegang fremover mot lysningen, langt der inne. Mens jeg løper får jeg følelsen av å være i et slott. Et slikt gammelt slott med bueganger og skyteskår. Men det er bare trær. Den trolske stemningen med månelyset som skinner ned gjennom løvet hadde sikkert vært romantisk under andre omstendigheter. Jeg kan ikke stoppe og nyte det, jeg må fremover. Et sted der fremme er mitt mål. Eneste stedet jeg kan finne trygghet i denne galskapen. Jeg fortsetter å løpe mens lydene av DEM blir høyere. Jeg kan ikke slakke av nå. Lysningen er nær, jeg kjenner det på luften. Det mer åpne terrenget der fremme gir en mildere og mindre påtrengende luft. Det er ikke så tett. Kvalmende tett. Jeg får ny energi og løper fortere, men jeg hører dem bak meg. Kanskje bare 20 meter bak meg nå. Men jeg nekter å gi opp. Kan ikke det når det er så nærme. Stien i skogen åpner seg foran meg, og jeg ser huset. Det lille røde huset som ble bygget lenge før jeg var født. Det er dit jeg skal, for her er min frelse fra disse gale menneskene. Jeg må dit. jeg har nøkkelen. Den eneste som har en nøkkel dit. Den ble gitt meg av min demente bestemor rett før hun gikk bort for 15 år siden. «Det er eneste som kan redde deg når faenskapen tar over, Rinna». Et klart øyeblikk, så var hun borte. For alltid. Jeg har nøkkelen rundt halsen. Jeg kjenner den slår mot brystkassen min mens jeg løper. Den er tyngre enn jeg husket. Men det er fordi jeg er sliten og vet at den er det eneste som kan redde meg. De er nærmere! Jeg hører dem puste bak meg. Jeg kjenner lukta av dem, som sur fisk og råttent kjøtt. Jeg hater den lukta, den gjør meg direkte kvalm. Men jeg kan ikke stoppe å kaste opp, jeg må løpe. Dit bort. Inn dit. Det er eneste stedet som er trygt. Jeg løper over lysningen, mot huset. Det vakre, lille huset med mormors gamle gardiner hengende i vinduet. Jeg river opp genseren min for å få tak i nøkkelen. Jeg er nå så nære at jeg må ha den klar. Nøkkelen hviler tungt i handa og jeg forsøker ri den inn i låsen mens jeg lener meg mot døren. Nøkkelen glir inn som om den var brukt for litt siden. Jeg vrir om. De er rett bak meg. jeg hører kappene suse i vinden. Jeg kjenner en hånd på skulderen min. «ikke se» , sier jeg til meg selv. For jeg vet hva det er. De syke gule øynene. Enorme i et vanlig fjes. Forvridd ansiktsuttrykk i et grålig fjes. En gang var dette min mor. Nå? Nå vet jeg ikke hva dette er. Ondskapen i menneskeskikkelse. Hånda på skulderen forsøker vri meg mot seg, men jeg rister den av meg og stuper inn døren. Jeg klapper døren igjen bak meg. Låser. Puster ut. Hjertet banker vilt i brystet. Jeg bøyer meg frem og kaster opp i gangen, på bestemors fine løper. Trygg. Jeg er trygg. Jeg hører dem utenfor. De krafser på døren. River i den og forsøker å slite den opp. De uler. En gjennomtrengende lyd som går inn i margen. Jeg bråvåkner. Svetten siler og hjertet løper løpsk i brystet på meg. Mareritt. Igjen. Det samme som alltid. Det er aldri noen vei utenom. Jeg kjenner hjertet mitt under håndflaten, mens jeg griper etter kjedet. Nøkkelen henger trygt rundt halsen min, som det har gjort i mange år. Jeg lukker øynene og legger hodet bakover for å få mer luft. Jeg kjenner en hånd på armen, og jeg skvetter som faen. «Går det bra?» sier han. Jeg nikker. «Mareritt igjen?» Spør han. Jeg nikker igjen. Han legger armene rundt meg og drar meg ned i sengen, mens han stryker meg trøstende over håret. Jeg finner til slutt roen. Men det gnager i meg. Jeg vet der er noe der ute som er grunnen til disse marerittene som alltid kommer når jeg skal hjem. Hjem dit. Der jeg kommer fra.

Kapittel 2 Tilbake

Hjemme. Det er lenge siden jeg har kjent lukten av hjemme, og det blåser friskt på kaia da jeg steg av. Det er noe med lukta av tørrfisken som henger på hjellen, gammelt fiskeslo og båtdiesel som er så underlig kjent. Dette er luktene av min barndom. Vi brukte springe barføtt ned på kaia når fiskerne kom inn med båtene for å hente småsei, og kanskje en liten torsk eller to til kattene. Visst fiskerne hadde noe til overs. Små søte sommerkjoler med sløyfer på skuldrene og musefletter nedover ryggen løp vi ofte leende opp fra kaia og hjem for å koke dagens fangst, som vi hadde sjarmert oss til med store blå øyne. Min bestefar brukte ofte skjenne på oss for at vi løp barbeint; for vi kunne tråkke i fiskebein eller sauedrit langs veien. Jeg trakk pusten dypt og kjente hvordan den friske luften her ute i havgapet fylte lungene. Herlig. Bygda som lå foran meg var like vakker og idyllisk som et maleri; flere hus med egne fjøs, omgitt av ferdig slåtte jorder med fulle hesjer hvor høyet allerede hang til tørk. Måkeskrik og en og annen kjeld som lette etter ungene sine. Langs fjæra lå flere rorhus, og båtene som ikke hadde plass i fortøyningene lå på rekke og rad i fjæresteinene. Lengst oppe i bygda, omgitt av jorder og en enorm fjøs lå min mors gårdshus. Til venstre et lite stabbur og en grisebinge rett bak der igjen. Barndomshjemmet. Stort hvitt to etasjes hus, men grovkjeller og et loft med mange gamle skatter. Vinduene på kjøkkenet stod åpent, som det alltid gjør på denne tiden av året. Hun bakte nok. Som vanlig. Jeg tok baggen min og begynte å gå oppover veien. Vei og vei, det var gruslagt kjerrevei. Vi trengte ikke annet her ute hvor det meste av transport var traktor eller firehjuling. Jeg nikket og smilte til naboer på veien opp. Noen hilste forsiktig tilbake, andre ikke- Jeg måtte smile lit for meg selv, for de fleste i bygda hadde aldri vært noe hjertelig av seg overfor meg. Sånn var det bare på bygda, og det hadde vært sånn så lenge jeg kunne huske. Regnet med de ikke følte at de kjente meg heller, eller kanskje de ikke kjente meg igjen i det hele tatt. Jeg hadde ikke vært her på 12 år. Ikke siden bestemor døde. Nå gikk jeg her og nøt synet og gledet meg over å komme hjem. Jeg var jo 12 år eldre og ikke lengre den lille skrinne 24-åringen som de hadde sett i begravelsen. Tiden hadde vel fart godt med meg, for jeg var både spenstig og godt trent. I motsetning til den gangen, da alle trodde jeg var svak og syk. Jeg husket de hvisket og tisket bak ryggen min; mente jeg hadde helt sikkert anoreksi eller verre så skrinn og tynn som jeg var. For det skulle ikke stå på maten i huset i hvert fall, for min mor var en helt fantastisk kokk. Men tynn var jeg og skrinn som en fiolinbue. Jeg kom opp til grinda mot huset, og stoppet et øyeblikk. Så over hele bygda, og tok inn alt dette kjente og kjære, som en gang hadde vært hele mitt land. Mitt barndomsrike. Et tyvetalls gårder lå pent dandert over hele bygda, som et lappeteppe av inngjerdete eiendommer. Nesten litt magisk med disse gamle steinmurene som avgrenset nesten kvadratisk hver eneste grønne jordstykke. Jeg så de hadde endret fargen på besteforeldrene mines gamle hus. Bygget på også. Onkelen min overtok da de gamle døde, for det var han som hadde odelen. Min mor hadde egen gård, og hennes to søstre hadde flyttet vekk fra stedet for årevis siden. Tante Trine var advokat i Oslo, og tante Vigdis bodde i Spania og pleiet leddgikten mens mannen jobbet på det spanske konsulatet. De hadde heller ikke vært her siden bestemor gikk bort. De var bare glad onkel tok over gården, siden de hverken hadde interesse eller helse til å drive gården. Jeg så over mot høyde ved havet, til venstre for fergekaia, det kirka og gravplassen lå. I morgen skulle jeg gå til gravene til mine besteforeldre, min far og to søstre, som hadde dødd i ung alder. Tvillingene skulle vært åtte år eldre enn meg, men de var begge mistet livet i slutten av tenårene. Min far hadde forvunnet under storviltjakta året etter at tvillingene døde, og først fire måneder etter at han forsvant fant en turgåer levningene bortenfor Bekken. Antagelig hadde han blitt drept av sitt eget vådeskudd, hadde de sagt. Jeg husker ikke så mye fra den tiden, bare det min mor fortalte meg. Legen hadde kommet og medisinert meg siden jeg var så ung, og trengte lengre tid til å bearbeide sorgen og tapet av min far og mine søstre. Jeg var alt min mor hadde igjen. Jeg gikk mot huset, og Tim, min mors labrador kom løpende lykkelig mot meg med logrende hale. Og plutselig lå vi begge på bakken og trillet. Han var så gammel at han var blitt grå om snuten og på ørene. Tjukk var han også. Jeg smilte og lo. Han bjeffet og logret. «På tide med en vask begge to?» hørte jeg min mor rope. Jeg så opp og hun stod på trappa med hendene i siden og så tilgjort morsk ut. Jeg lo, reiste meg og børstet av meg gress og jord. Plukket opp baggen og ropte tilbake at begge trengte nok det etter en slik runde på gressplenen. «gutten kan jo fortsatt bryte» lo jeg. Jeg løp opp p trappen og fikk en kjempestor klem av min mor før vi gikk inn i huset. Jeg løp rett opp på det gamle rommet mitt for å pakke ut, og skifte.

Inne på rommet så det ut som før. Min mor hadde vasket og holdt det støvfritt, nøye som hun var med alt i huset. Ubebodd betydde ikke at det ikke skulle holdes ordentlig. Det var noe hun hadde etter bestemor, for der var husene også alltid skinnende rene, til tross for at dette var gårdsbruk. Både pappa og bestefar fikk aldri lov å komme inn i felleskjøpets grønne arbeidsdress og støvler, de måtte pent ta det av utenfor og vaske seg i utslagsvasken som stod på trappa. Sånn var reglene for et vakkert og rent hus. Jeg stod i vinduet på rommet mitt og så ut vinduet da jeg hørte døren gli opp. Myke poter labbet stille over gulvet, og jeg kjente en kald snute mot håndbaken min. Jeg smilte, Tim stod med bedende øyne og tittet opp på meg. «skal du hvile med meg» spurte jeg. Tim hoppet opp i sengen og la seg godt til rette på ene siden; og jeg la meg sammen med han og la armene rundt dette store dyret. Med nesen godt plantet i pelsen hans kjente jeg lukta av hund, sjø og frisk luft, litt iblandet nyslått plen. Kapittel 3. Besøket

Langt borte smalt det i en dør og jeg våknet med et rykk. Tim lå fremdeles å sov vedsiden av meg i senga, og jeg var litt ør etter den dype søvnen. Jeg strakk med litt og kjente at frisk luft hadde gjort meg godt. Det var en kombinasjon som alltid gjorde at jeg sov dypt. Rett og slett deilig. I byen var det alltid bråk og støy, og jeg sov ikke så godt hjemme. Derfor var det herlig å kunne sove her ute på øya. Jeg stod opp og byttet klær, før jeg skylte fjeset i vasken på badet. Rommet mitt var det eneste som hadde tilknyttet eget bad. Søstrene mine hadde vært så sure da vi var små, fordi jeg som var minst hadde bad på rommet. Men mamma brukte si at det var fordi jeg alltid var mest skitten, hvilket var sant. Jeg brukte alltid løpe barbeint om sommeren, rullet i høy og på bakken. Og de kunne like gjerne finne meg i innhegningen til grisene lekende, som sovende sammen med lammene borte på jordet. Jeg var rett og slett et meget skittent, men lykkelig og friskt barn. Søstrene mine derimot; de var tvillinger, og de var bygdas eneste tvillinger også. Så de fikk alltid oppmerksomhet hvor de enn gikk. Høye, slanke barn, med lyst hår og store blå øyne. Mamma brukte alltid flette håret og ha i sløyfer. Elisabeth hadde alltid rosa sløyfer, og Caroline røde. Det var egentlig for at folk i bygda skulle se forskjell på dem, for det var bare vi som klarte det vanligvis.

Jeg løp ned trappen, med Tim bak meg. Jeg kunne se at han slet litt med bakbeina i trappa, men så gammel som han var ville det vært snodig om han ikke hadde noen skavanker. Hadde ikke hørt om en 17 år gammel labrador før. Men Tim var gammel og grå, men fortsatt veldig valpete. Jeg stoppet i gangen da jeg hørte lavmælte og hissige stemmer. Jeg dro kjensel på min mors stemme som den sinteste, men hadde ingen anelse hvem den andre tilhørte. De snakket for fort og for lavt til at jeg kunne høre hva som ble sagt, og de irriterte meg litt. Mest fordi det betydde at jeg var fortsatt ei storsnutet småjente som likte lytte ved dørene. Noe jeg i årevis hadde forsøkt å legge av meg. Jeg skjente på meg selv, og åpent døren til kjøkkenet på en hard måte så de hørte jeg kom. Min mor og en dame jeg ikke kjente satt ved kjøkkenbordet med hver sin kopp i hånden. Stemningen var til å ta og føle på. Trykkende og aggressiv. «Hei» sa jeg muntert i et forsøk på å knuse denne trykketheten. Min mor gav meg et grin som skulle forestille et smil, men det nådde ikke helt opp. Damen som satt ved bordet, var en eldre utgave av min mor, men jeg unne liksom ikke huske denne damen. Jeg presenterte meg med fornavnet, Katharina. Damen så på meg med et uinteressert blikk, men jeg kunne se at under overflaten ulmet et uuttalt hat. Hun tok ikke hånden min. Ignorerte den helt. Hun snudde seg tilbake til min mor og sa «Så dette er den siste», ikke som et spørsmål. Mer som en stadfesting av fakta. Jeg følte et grøss nedover ryggen, og tankene mine gikk til barndommen hvor jeg brukte fantasere om ekle mennesker som var skumle. Denne damen gav meg en slik assosiasjon. Jeg forstod at her var noe som lå under, og skrev meg bak øret at jeg skulle spørre min mor senere. «Dette er naboen vår, Marie», sa min mor, «De som har gården inne ved Bekken.» Jeg nikket mot damen og smilte, men ble fortsatt ignorert på en snodig måte. Blikket hennes landet stadig på meg mens hun drakk kaffen sin. Slurpende, ekkelt. Jeg grøsset igjen. Jeg kunne ikke huske denne damen, og jeg forstod ikke hvorfor kvinnen var så lik min mor. På en annen side var vi vel alle på en eller annen måte i slekt her på øya, så det var kanskje derfor. Jeg tok en kaffekopp i skapet og hentet meg kaffe fra kjelen ved komfyren, før jeg satte meg foran bordet slik at jeg kunne se ut og mot sjøen. En nydelig utsikt og jeg sukket. Min mor la hånda på armen min og spurte om det var noe galt, siden jeg sukket så tungt. «Neida, bare deilig å være hjemme» svarte jeg smilende. «Ro og fred! Som balsam for sjelen» Marie, min mors besøkende, reiste seg brått opp, før hun mumlet noe om ro og fred, og satte mot døren. Min mor gikk etter henne, som seg hør og bør for å takke for besøket. I gangen ble det mer diskusjon om ett eller annet, og jeg reiste meg for å gå å se hva det var de diskuterte. Da jeg kom i gangen stod min mors besøkende å pekte på et bilde av tvillingene med en sint mine i fjeset. Øynene var ville og hun freste mens hun pekte. Da hun så meg endret ansiktet seg igjen til en uttrykksløs maske, og med et fiendtlig blikk snudde hun og gikk. «Hva i alle dager er det som foregår» spurte jeg hoderystende min mor. Hun svarte ikke, og jeg snudde meg mot henne for å spørre igjen. Min mor stod der som fastfrosset, likblek og stirret på bildet av tvillingene mens tårene trillet. «Men kjære mamma, hva ER det som foregår her?» Sa jeg, før jeg la armene rundt henne. Hun knakk sammen i gråt. Lange såre hulk, som ristet den slitne kroppen. Jeg vet ikke hvor lenge vi stod sånn, men hun gråt lenge. Veldig lenge. Hver gang hun forsøkte ta seg sammen og tørke tårene var det som om hun ble dratt tilbake til gråten. Jeg tenkte at dette må ha ligget lenge og ulmet, siden reaksjonen var så sterk. Jeg fikk henne inn på kjøkkenet, og satte henne ned i stolen hennes. På venstre siden av kjøkkenbordet. Alltid venstre. Pappa brukte sitte på høyre, så nå var den kun forbeholdt gjester og oss andre. Men ingen andre enn min mor satt på venstre siden. Jeg hentet et lommetørkle, og gav henne det for å tørke tårene og pusse nesen. Tim kom labbende og la hodet i fanget hennes. Kaffe med litt melk ble satt foran henne, og hun tok den fraværende og drakk sakte. Samtidig som hun fraværende strøk Tim over hodet. Hun var stille. Veldig stille. Og i huset var det stille som i graven, bare den store klokken i stuen gav lyd. Tikk takk, tikk takk. Resten var stille. Kapittel 4. Tvillingene. Tvillingene var 8 da jeg ble født. Jeg kan ikke huske at vi hadde så veldig mye med hverandre å gjøre. De var tross alt så mye eldre enn meg, og var skolebarn da jeg ble født. Elisabeth var født først. En hel time før Caroline. Noe hun alltid påpekte når det var snakk om å hevde sin rett som eldst. Min mor brukte hysje på henne å si at hun skulle lære å dele, for eldst betydde ikke best. Caroline var den stille av de to, men også den som var sluest. Hun kunne historier som vi andre to kunne bli livredde av, og det var ikke sjelden jeg løp inn å la meg hos mine foreldre om kvelden, fordi jeg følte mørket var påtrengende og jeg trodde Carolines monstre var ekte. Selv om vi var søsken var jeg mye alene, og oftest lekte jeg med dyrene på gården, enten det var lam, geitekillinger eller grisungene. Jeg var alltid skitten, og mine søstre hatet å passe på meg av den grunn. Gjørmete barføtter og knær. Alltid griste på hendene, og full av sang i håret. Det var meg. Alltid meg. Tvillingene var alltid så rene og pene i tøyet, og mange ganger trodde jeg de var overjordiske alver fordi kjolene var like nystrøkne om kvelden som på morgenen. Og håret deres var aldri bustete. Da de ble eldre og begynte med sminke og mer voksenklær, ble de mer forskjellige. Elisabeth elsket åletrange jeans og korte topper, mens Caroline slikte store gensere og tights. Mens Elisabet beholdt det lange blonde håret, klippet Caroline seg i en pen klassisk bob som hun farget en nyanse mørkere. Hun kledde det. Jeg husker jeg alltid syntes hun var så vakker med de blå øynene og den boben. Det endte meg at jeg i forsøk på å etterligne henne tok kjøkkensaksen og klipte meg selv slik. Hadde det ikke vært for at jeg ble så skremt da pappa kom inn, så hadde jeg kanskje beholdt hele øret mitt. Saksen sneiet øverste delen av øret mitt, så både hud og brusk forsvant. Pappa fikk panikk, og ropte på mamma, mens han forsøkte stoppe blodet som rant nedover kinnet og nakken min. Jeg hadde bare kuttet 3 millimeter, men buen i over-øret var nå for alltid ødelagt. Derfor går jeg alltid med håret ned på høyre siden. Eller jeg maskerer meg kul ørepynt. Caroline og Elisabeth gjorde veldig narr av meg etter dette, og begynte å kalle meg Rinna-halvøre. Jeg husker jeg gråt mye over dette, for jeg hadde jo egentlig gjort dette fordi jeg ville ligne på Caroline. Dessuten var jeg bare 8 år, så hva visste vel jeg om frisør og klipping? Min mor brukte si i fra at de skulle være snille med meg, og ofte var de det så lenge mine foreldre var til stede. Men kallenavnet kom frem straks de voksne var dratt. Heldigvis reiste de bort den høsten for å gå videregående skole på fastlandet, og kom kun hjem i helgene. Jeg kan enda huske hvor deilig det var å ha foreldrene våre for seg selv, uten erting og skumle historier. Jeg husker jeg mange ganger drømte om at de ikke skulle komme tilbake, men hver fredag kom de av båten. Hver helg kom de hjem, og jeg hadde alltid et håp om at nå skulle ertingen slutte, og vi skulle være en stor familie. Hver gang ble jeg ignorert. De gadd nesten ikke hilse på meg engang når de kom hjem. Foreldrene mine brukte trøste meg med at det var fordi jeg var så liten, og jeg skulle se at dette be mye bedre når jeg ble eldre. Da tvillingene var 17 og hadde gått på skole borte i to år, var vi så vante til a de bare var hjemme i helger og ferier, at jeg begynte late som om de var feriegjester. Da kunne jeg ignorere dem også, bortsett fra når vi hadde felles måltider. Det var på denne tiden at de begynte å utagere, som min mor kalte det. Alle tenåringer og unge voksne skulle gjennom en fase i livet, sa hun. Jeg merket at det var mye uro i huset. Tvillingene ropte og skrek ofte til foreldrene våre, og de var veldig sinte på og for alt. Jeg husker mange kvelder hvor moren min gråt, min far kjeftet, og dører smalt i sinne. På bygda begynte folk å skule på tvillingene, og flere av de eldre snudde ryggen til dem når de gikk forbi. Jeg husker en av de eldre damene kalte de for «fandens avkom», det skar i hjertet, for selv om tvillingene var slemme med meg, så var de jo søstrene mine. Elisabeth og Caroline gled mer og mer fra hverandre, og kranglet oftere. Caroline ble mer og mer fraværende. Jeg hadde hatt liten kontakt med tvillingene før, men nå var det umulig for meg å få kontakt. Ofte lukket hun døren når jeg gikk forbi rommet hennes, så jeg ikke skulle se inn. Og jeg følte uhyggen komme krypende hver gang døren var oppe. Hun så sliten og herjet ut. Mine foreldre var anspente konstant, og hvisket sint seg imellom. Elisabeth så jeg ofte med gusten hud, hovne øyne, og hun ble tynnere og tynnere. Hun så rett og slett syk ut. Hun minnet meg om et skyggemonster. Slike grusomme mennesker som er halvt demoner og halvt mennesker. Jeg hadde alltid fantasert at de fantes. Jeg var skråsikker på at de fantes, som barn, og min far hedde måttet lete både under sengen og i skapet på rommet mitt om kveldene. Nå så søsteren min ut som et. Jeg husker jeg var begynt å bli redd dem. Jeg håpet at jeg ikke ble sånn ung voksen. I hvertfall ikke en skyggemonster. Kapittel 5 Siljas Siste hvile Hun var tilflyttet med sine foreldre da de overtok gården nederst i bygda. De var fjerne slektninger av gamle Torvald, som hadde eid og drevet gården i en mannsalder, som min mor sa. Hun var året yngre enn meg, 8 år, men var morsom å leke med, og jeg fikk endelig en venn. Jeg brukte mesteparten av fritiden mine med dyrene i fjøsen, eller sammen med Silja. Tvillingene likte ikke Silja. De sa det ofte. Hun er rar. Hun passer ikke inn her ute. Hun ser ut som en gnom. «Gnomen og Rinna-halvøre» sa de, mens de lo litt ondskapsfullt som eldre søstre har for vane å gjøre. Jeg syntes Silja var søt. Hun var liten og trinn og hadde musefletter og mange fregner på nesa. Som en lita nissekjerring på vinteren med stor Marius-genser og rød strikkelue. Alltid min venn. VI delte hemmeligheter, hentet fisk til kattene hos fiskerne, og var stort sett sammen hele tiden. mine foreldre hysjet ofte på tvillingene, og sa de skulle være glad jeg hadde fått meg en venn. Kirken var fylt til randen, og jeg forsøkte telle alle som var der. Jeg hadde ikke visst at Silja kjente så mange mennesker. Jeg så foreldrene fremst, sammen med broren hennes John. Han var 13 år, og satt og stirret på den lille kisten av tre foran seg. Ikke en tåre, tenkte jeg. Han gråt ikke. Men han la handa på morens skulder flere ganger. For hun hulket høyt. Så høyt at det overdøvet prestens tale. Presten stoppet og ventet til hulkene gav seg, før han fortsatte talen sin. Jeg tittet rundt meg, og tvillingene satt like bortenfor meg. De satt og hvisket seg imellom, slik de hadde gjort natten før. Caroline så mot kisten, og smilte et smil som gav meg et grøss nedover ryggen. Smilet hennes gjorde at det gustne fjeset hennes så helt forvridd ut, som en grusom maske fra en skrekkfilm de en gang hadde hatt meg å se mens de satt barnevakt. Jeg så tilbake på kisten og forsøkte høre hva presten sa. «Silja var e vakker liten pike, som var elsket av alle» sa han. Ikke alle. Tvillingene hatet henne. Det hadde de sagt, tenkte jeg. Men jeg sa ikke noe. Presten snakket om at vi alle måtte stå sammen i sorgen, og at man ikke måtte kaste stein. Der og da tenkte jeg at det var en rar ting å si i en begravelse. Kaste stein? Jeg så meg ofte over skulderen. Følte de anklagende øynene til alle på meg. Jeg skulleforsikret meg om at hun var kommet trygt inn. Jeg var eldst og hadde hatt ansvaret. Det var derfor alle stirret så på meg. Nesten sint. Tvillingene lo stille ved siden av da presten snakket om å kaste stein, så jeg regnet med de fant det like rart som meg. «Døden spør ikke etter alder» sa Presten, før han fortsatte «men når en så ung rives vekk skaper det er stort sår i dette lille samfunnet på en brutla måte». Jeg forstod ikke dette med å rives vekk, men det måtte ha noe med døden å gjøre. I ettertid forstod jeg det, men der og da var hele talen merkelig. Jeg kom plutselig til å tenke at jeg ikke visste hvordan Silja døde. Jeg hadde sagt «hadet» til henne ved porten deres kvelden før, og løpt hjem til middag. Da min mor vekket meg på morgenen, var hun trist i fjeset og fortalte meg alvorlig at det var skjedd noe trist. Silja var død. De hadde funnet henne i går kveld. Hun kom ikke hjem til middag, og derfor var de begynt å lete etter henne. Jeg husket at noen hadde banket på i går kveld, men min far hadde snakket med de i gangen. Kanskje de hadde lett etter Silja da? Hun hadde ikke blitt funnet før sent på kvelden. Da var hun død. Jeg vet ikke hvor de fant henne eller hvordan hun døde. De voksne ville ikke fortelle meg slikt, det var liksom hemmelig. Som om de ville holde det skjult. Men tvillingene påstod sist natt at de hadde funnet Silja ved Bekken. Det trodde jeg ikke på, for det var langt dit, og Silja var livredd for å gå til Bekken. Dessuten var det der skyggemonstrene bodde. Silja og jeg brukte skremme hverandre med skyggemonstre. Barns fantasi kunne komme helt ut av det, og ofte klarte vi skremme hverandre så mye at vi knapt turte løpe hjem. Jeg grunnet veldig på dette mens jeg så meg rundt i kirken igjen. Vred på meg for å se bedre. Bakerst satt alle de som var fra Bekken, både Nilsa, Tona og de andre. Det var ikke noe skremmende med de i det hele tatt. De så like triste ut som alle andre. Tanten og onkelen til Silja satt ved siden av Siljas far. De var kommet i går med båten. Det var kommet veldig mange med båten i går, som skulle være der for begravelsen. Mine foreldre hadde gjort i stand kårboligen til overnattingsgjester. Det var for at ingen skulle måtte sove ute i stallen på Torvaldgården. Tvillingene og jeg måtte dele rom, for mamma lot også folk bo hos oss. Jeg hatet å dele rom med dem. De var så ekle og luktet så fælt. Skulle ikke trodd at søstrene mine noen gang dusjet. Grå og gusten var de begge, med blodskutte øyne og en heslig hvisken dem imellom der de kranglet stille om natten. De trodde jeg sov. Men allikevel så de vaktsomt på meg, før de hvisket og tisket sammen på gulvet. Jeg fikk ikke være med på det de snakket om. Men jeg hørte dem jeg. Det var da de snakket om at Silja hadde blitt funnet ved Bekken, ved den gamle steinen. Jeg visste hvilken stein de snakket om, for den hadde stått det i en evighet. Flat og oval. Som om den var hugget ut av stein. Silja og jeg hadde vært der en gang. Vi hadde lekt at vi var alver og danset på den. Det hadde vært så moro. Da vi kom derifra hadde vi fått kjeft. For å gå til Bekken, det var noe små unger som oss ikke fikk lov til. Det var trist. Veldig trist. Til og med himmelen gråt. Regnet pøste ned på vei fra kirken og opp bakken mot gravplassen. Det førte til at veien ble sleip av gjørme og våte steiner. Jeg gled, men heldigvis holdt jeg faren min i hånda, så jeg snublet ikke. Ville vært akkurat det alle forventet av meg – at jeg skulle komme gjørmete og skitten frem. SÅ alle kunne snakke om meg, istedenfor Silja. Silja, søte venninnen min. Hun lå i kisten som faren bar. Han bar den alene, på skulderen. Hun hadde ikke vært så tung. Han hadde ikke trukket en mine i steinansiktet da han lettet opp kista i kirken og plasserte den på sin venstre skulder. Min mor sa at menn ofte var sånn når de var i sorg; steinansikt. For ikke vise svakhet. Men de lo ikke av noe morsomt heller. Jeg husker de sang ved graven. En sang som var sår, vuggende og nesten litt skremmende. Jeg følte det som om jeg stod midt i et kor som sang om frelse og Guds favn. For meg hørtes de mer ut som messende, skremmende munker fra en fjern fortid. Slike som er ute etter å rive hjertet ditt ut av deg for å spise det rått. Jeg satte i et hyl, og løp der ifra. Kom meg ned bakken, snublende. Men jeg løp. Løp hele veien hjem og gjemte meg under dyna. Min mor kom etter, når begravelsen var over. Hun sa ingen ting, bare strøk meg over håret og skiftet de gjørmete sengeklærne mine, og satte meg i badekaret. Vi snakket aldri mer om Silja eller begravelsen hennes. Jeg forstod at det var noe jeg allikevel aldri ville få svar på. Silja var død. Sånn var det. NRK NYHETER Den 8 år gamle Silja Torvall som ble funnet drept på Roaldsøy forrige uke ble bisatt i dag. Rettsmedisinsk institutt har frigitt levningene og deres foreløpige rapport indikerer på at jenta ikke gjorde noen form for motstand, rapporten viser at der ikke var seksuelle motiver for drapet. Politiet sier at hun kjente gjerningsmannen, og gikk frivillig til drapsstedet med ham. Drapet ble utført med et rent kutt over halsen, og jenta skal ha dødd umiddelbart. Funnstedet bærer ingen preg av at det har foregått noen form for rituell handling, tilt tross for at jenta ble funnet liggende på rygg med hendene pent foldet over brystet. Kapittel 6 – Bekken Jeg husket Silja. Spesielt nå som voksen. Jeg satt med min mors kjøkkenbord og så ned i bygda mot Torvaldgården. Jordene rundt var slått og hesjet. Men huset vitnet ikke om noe liv. Det bodde ingen der. Foreldrene til Silja hadde forpaktet bort jordene til de andre familiene her ute, og flyttet til byen. De hadde flyttet kort tid etter at Silja døde. Jeg hadde sett John i byen et par ganger etter at jeg ble voksen, men det var mest på nikk. VI snakket aldri sammen. Jeg kjente alltid et stikk av lengsel i hjertet når jeg så han, lengsel etter min venninne Silja. Jeg skulle gjerne ønske jeg visste hva som skjedde med henne. Hvordan hun døde. For jeg hadde fulgt henne til porten, og derfra var det vare ti meter så var hun inne i huset. Ville hun vært her i dag om jeg fulgte henne til døren? Sett at hun gikk inn i gangen? Jeg vet ikke, men kanskje. Det var noe som hadde fulgt meg i lang tid. Min mor strøk meg over kinnet, og som om hun leste tankene mine sa hun « det hadde ikke gjort noen forskjell, Rinna». Jeg så opp og oppdaget at hun stod ved siden av meg og så ned mot Torvaldgården hun også. «Hva skjedde egentlig?» spurte jeg. «Jeg vet ikke» sa mamma. «Jeg vet bare at de fant henne ved Bekken» «Men hun turte ikke gå alene til Bekken» sa jeg. «Hun var nok ikke alene» svarte min mor og jeg merket av samtalen var over. Hun ville aldri snakke om det som skjedde den sommeren. Bekken, tenkte jeg, det var langt dit. I barndommen fikk vi ungene ikke lov å gå så langt, for det var mye rovdyr i skogen, og det hadde alltid vært forbundet med «farlig», på grunn av den store innsjøen som lå der. Bekken Gård lå rett ved. Som barn brukte vi fantasere om Nøkken, Troll og Havfruer som bodde der, og vi danset og latet som vi var alver i det høye gresset rundt den store, ovale steinen som stod ved vannkanten inn under berget. Jeg kledde på meg og tok lenken til Tim, som stod bak meg og logret. Turen var ikke så lang for en voksen, men kanskje for lang for han. Da kunne jeg sette han fast i et tre til jeg kom tilbake omså. Vi tuslet rolig innover mot Bekken. Veien her var verre enn i bygda. Her hadde den nok ikke vært utbedret på årevis, tenkte jeg. Den var lurvete, sliten og hullete. Takk og lov at traktordekk er mer robuste enn bildekk, for bildekk og støtdempere hadde blitt knust innover her. Etter en halv time kom Tim og jeg frem til krysset hvor Bekken lå til venstre inn mot fjellet, og gården til denne Marie lå til venstre. Jeg kunne ikke huske at jeg noen gang hadde vært på Bekken gård. Den har alltid vært der, men ingen av oss hadde dratt dit. Tim logret og snuste på veien, og vi tok opp til venstre mot Bekken og steinen. Skogen virket lummer og tett her, nesten som om det var skyggen selv om sola stod rett på steinen og skogen på denne tiden av døgnet. Da Silja og jeg brukte leke her oppe, var det alltid strålende sol, og varmt på steinen. Det var grodd litt til, så det var sikkert derfor. Vi tuslet videre opp stien mot steinen, og det ble mørkere og mer lummert. Jeg så opp på himmelen, og solen skinte fortsatt på himmelen. Lenken til Tim ble stram, og jeg snudde meg for å se. Han stod bak meg og nakkehårene hans strittet. Han stirret mot skogen, mot det merkelig mørket og nektet rikke seg. Han så på meg, og begynte dra meg bakover. Han snerret mot skogen, og knurret dypt nede i halsen. «Vil du ikke gå dit?» spurte jeg. Tim så på meg, og fortsatte knurre mens han stilte seg bredbent mot skogen. «Vil du stå her mens jeg går bortover og ser?» spurte jeg. Vel vitende om at jeg nok ikke ville få noe svar. Jeg satte lenken fast ved en stubbe, og trasket videre. Kjappere tempo denne gangen. Jeg hørte Tim bjeffe iltert bak meg, han likte ikke å bli forlatt ved stubben. Jeg småløp innover mot steinen, for å nå den. Men også for å fjerne det uhyggelig gufs jeg kjente kom fra skogen. Det luktet søt og surt. Nesten som råtnet kjøtt. I lysningen under fjellveggen badet steinen i solen. Dugg fra vannet like med funklet og du kunne se dampen steg fra gresset. Vakkert, herlig. Akkurat slik jeg husket det fra min barndom, og jeg kunne se for meg oss to dansende på steinen. Alver på alvesteinen. Vi måtte hjem før månen kom opp, for da ble alver vanlige mennesker. Vi brukte fnise av det. Jeg smilte for meg selv og nøt varmen fra solen. Det var stille og idyllisk her oppe under fjellet, som en liten flekk med fullstendig fred midt inne i et grusomt helvete. Jeg la litt på mens jeg satt der, for et helvete rundt er det jo ikke. Jeg synes det hørtes poetisk ut. Der og da. Jeg hørte Tim klynke et stykke unna, og kom meg ut av min indre ro. På veien tilbake merket jeg igjen denne trykkende ekle stemningen som kom fra skogen rundt. Skogbunnen hadde ikke samme duggen og dampen fra gresset. Det virket mere som om det kom en dis, nærmest som scenerøyk sivende ut blant trærne. Jeg følte det som om jeg var i en grøsser film, hvor tåken på bakken var farlig. Det grøsset nedover ryggen min, og jeg måtte ta meg sammen for ikke bli redd. Jeg lo en høy latter, lo av meg selv og hvor lett jeg klarte skremme meg selv. I en skog med bare trær. Jeg var fremme med Tim, som så bebreidende på meg for å ha lenket han fast i stubben. Han nektet se på meg under turen hjem, han så konsekvent en annen vei. Jeg smilte. «Sta liten jævel du Tim», sa jeg til han og lurvet han litt på raggen. Han snøftet bare til meg. Innen vi kom hjem var vi gode venner igjen. Min mor hadde middagen klar da jeg kom inn. Hun spurte ikke hvor jeg hadde vært, for hun hadde alltid visst hvor vi dro. Uten å ytre et ord, visste hun det alltid. Stålkontroll på oss, hadde hun. Jeg fortalte om det merkelig i skogen, og hun nikket bekreftende om den. «Det ligger noe ekkelt over skogen»; sa hun «Som om fanden har tatt bolig der». Hun grøsset. Tim gikk bort til henne og klagde sin nød. «Han klager fordi jeg bant han fast før skogen» sa jeg. Hun smilte og rusket han over hodet før hun gav han et stort kjøttbein, som han tok med under bordet og begynte gnage på. Vi spiste i taushet. Det var en god taushet. Kapittel 7. Barndommens drømmer Jeg drømte igjen denne natten. Ikke den drømmen jeg bruker, men en som jeg vagt husket fra min barndoms merkelige drømmer. I drømmen var det snø og kalt ute. Det var mørkt og ufyselig vær. Jeg var en ung jente i drømmen, usikkert hvilken alder jeg hadde men stor nok til å forstå og se ting, men for liten til å være voksen. Jeg hadde på meg slitt kjole i vademelsstoff som var lappet flere ganger. På beina hadde jeg filler som var surret til i mangelen på sko, og jeg hadde en stor men slitt pelsaktiv poncho på overkroppen for ikke fryse. Vanter, skjerf, luer fantes ikke blant flokken som trasket opp mot denne merkelige borgen. Jeg husker den sure stanken omkring meg der vi gikk. I ettertid har jeg undret hvordan man i en drøm kan lukte noe, men der og da var alt ekte. Jeg kjente den kalde prikkingen fra snøflakene som landet på ansiktet, hvordan håret ble tungt og vått. Hvordan kulden krøp inn til beinet, og tærne var numne. Vi kom opp den frosne veien inn mot borgens borggård, og mange var allerede oppstilt langs sidene. Ventende. Jeg vet at vi skulle alle dit fordi lensherren hadde lovet oss bot for det harde året. Et år hvor avlingene hadde vært elendige, og krigen hadde tatt det lille som var igjen. Hele vårt len var fattig, veldig fattig. Mange kvinner hadde mistet sine nyfødte, og vi andre hadde ikke kjent skikkelig mat på månedsvis. En potet eller en rot kunne brukes til suppe i flere runder, og det ble mindre og mindre smak i suppen. Min mor brukte spe på med litt kål, eller kanskje en liten neve byggryn hun klarte lure til seg oppe ved borgen. Men det var sjeldent. Jeg var kald, hadde ingen form for kroppsfett som tok noe av kunden, så det føltes som om kulda og snøen gikk rett gjennom meg, den sultne magen. Svimmelheten var verst. Jeg kunne plutselig segne om, og bli borte. Min mor kalte dette fallsyken, men det var nok heller mangelen på mat og ren drikke som var grunnen. Vi måtte ikke snakke om denne fallsyken til noen, for da kunne lensherren komme å ta meg. Da havnet man i et av hans fangehull, sammen med andre spedalske og syke som ikke skulle sees eller høres av resten av oss i bygda. Natterstid kunne vi, som bodde nærmest borgen høre dem; de syke. De hørtes ut som sorgfulle ul mot nattehimmelen. Og jeg husker jeg brukte grøsse av redsel. Ikke fordi jeg var redd de syke og svake, men ulene i seg selv. Nesten som om de påkalte en styggedom som skulle komme flyvende over den måneløse himmelen og hente dem hjem. Som ofte etter en slik «ulvenatt» som jeg kalte det, kom lensherrens menn trillende ut av borgen med bylter pakket inn i tøyfiller. En gang de kjørte forbi kunne jeg se en arm som ikke var helt pakket inn. Det var de gale døde. De ble trillet i en kjerre opp forbi en høyde, og videre inn mot skogen. Der inne mellom trærne fantes en lysning, under foten av fjellet. Der gravla de alle. Ingen prest var tilstede for å be for de døde, de var gale og satans avkom, for ingen kunne redde dem fra helvetes porter uansett. De ble gravlagt der, under foten av fjellet. I kulden, mørket og ensomheten. Nå stod jeg her men min mor, far og mine fem mindre søsken. Alle var kledd i filler og raggete pels. Noe hadde vi arvet, og pelsen hadde min far selv skaffet via jakt. Min søster Thea hadde på seg ekornpels. Det måtte være minst 13 ekorn som måtte bøte med livet for at vi skulle få stuing, og mot hadde garvet og sydd en liten poncho til min søster av restene. Selv hadde jeg pels av hare. Den var skitten og slitt, for jeg hadde hatt den i lang tid. I hvert fall 3 vintre. Vi ventet. Langt der fremme var inngangen til hovedbygningen. Den lå midt innenfor murene, og rundt var både stall, grisebinge, soldatenes boliger, og kampplass. På baksiden lå en stort kjøkken hvor min mor jobbet, der le det laget de deiligste retter til lensherren og hans hoff, og soldatene selvsagt. De viktige skulle ha mat så det holdt, for da kunne de drive krig og forsvare oss vanlige folk. I dag, skulle alle få del av godene, hadde lensherren lovet. Vi skulle alle innen daggry komme til borgen, og få vår tildelte del av forrådet. Det hadde blitt kokt og varmet hele natten gjennom, hadde jeg fått med meg. Noen hadde laget en suppe som skulle varme oss vanlige i flere dager. Borgen var åpnet for oss. Vi var nesten alle fra landsbyen rundt her. Bortsett fra de som var så syke at de knapt maktet være våkne, eller de som var døende og lå i sine senger. Vi ventet. Da solen steg fra sin nattesøvn i det fjerne hørte vi lyden av portene som ble stengt bak oss, og det gikk kalt gjennom meg. Jeg så på min mor, som la handen på min og hvisket; «det er for vår egen beskyttelse at de stenger oss inne nå» Jeg var i tvil. Jeg var alltid i tvil, og jeg hadde nektet å dra hit i dag, fordi noe kom til å skje. jeg hadde sagt det til mine foreldre, men jeg fikk meg en lusing for å mistro vår lensherres motiver. Det hadde gnagd i meg i lang tid, det var noe som kom. Jeg visste det i det dypeste av mitt indre. jeg måtte ikke ta imot det de hadde å gi. Flere ganger forsøkte jeg å gi tegn til mine foreldre at de ikke måtte ta det de fikk servert. Det var ondskapen selv, det var farlig. «ikke drikk» hvisket jeg til min far og bror, i det vi ble delt opp for å gå til våre matstasjoner. Min far og brødre ble delt fra oss kvinnene. Vår rekke gikk sakte, veldig sakte. De som fikk sin kopp med suppe ble sendt på baksiden av hovedbygningen for å spise opp. Slik at de som stod i rekken bak kunne komme frem. Lensherrens folk fortalte at dette vår for å ha kontroll slik at alle fikk like mye. Det var to bord der fremme, noen fikk fra den ene og noen fra den andre. De valgte ut hvem som skulle få hos de to forskjellige stasjonene ved at hver og en ble sjekket av lensherrens folk. «Åpne munnen.» fikk jeg beskjed om « Si A», jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. Han så meg i øynene, og jeg tror nok han så raseriet over den ydmykende handlingen ved å bli behandlet som en avlshoppe. Han så nøye og lenge på meg. Tok meg i håret og enda en gang så han meg rett inn i øynene. «Stasjonen til venstre!» Det skrek i meg. Ikke spis. Ikke drikk, ikke ta imot. Men jeg tok imot koppen, lot som jeg syntes det var stas, og skulle til å gå videre da en av lensherrens soldater grep tak i meg og tvang meg videre. Et helt annet sted enn mange av de andre. «Drikk» sa han. Jeg ristet på hodet! Han slo til meg og brølte; «Drikk!» Der og da skjønte jeg at det var som jeg trodde; farlig. Jeg kunne ikke drikke det. Da ville jeg dø! Jeg helte ut suppen fra koppen, ned på bakken. Jeg hørte suset fra folk bak meg som så dette. Og jeg kjente slaget komme gjennom luften før det traff med på siden av hodet. Plutselig lå jeg på bakken med to av lensherrens soldater over meg. Den ene holdt meg nede og den andre stakk meg. Med kniven. I halsen. Og det siste jeg så mens halsen min åpnet seg, var at alle som stod i rekkene bak ble angrepet av soldatene … Jeg våknet med blodsmak i kjeften, og en stikkende smerte i halsen der soldatene i drømmen hadde kuttet meg. Jeg husket lukten av alle disse menneskene. Smaken av blod. Smertene i hodet etter slaget. Redselen for familien min. Alt virker med som noe jeg husket, ikke noe jeg hadde drømt. Kapittel 8 Nøkkelen. Jeg stod grytidlig opp. Det var vanskelig å sovne igjen etter denne virkelighetsnære drømmen. Til og med Tim sov godt på sin faste plass ved siden av den store vedovnen på kjøkkenet da jeg kom ned. Han gadd ikke en gang lee på et øre. Jeg satte på kaffekjelen, og satt brøddeigen ferdig. Min mor brukte alltid bake brød om morgenen, og siden jeg både kunne oppskriften og hadde gjort dette mange ganger, så var den satt på et blunk. Sola kom opp over fjellet ved Bekken, og strålende varmet sakte opp jordene i bygda. Det var nesen magisk å se hvordan ting gikk fra mørke til dunkelt, til strålende lys. Kaffekoppen varmet henda mine, like mye som jeg følte den varme drikken varmet sjela, og hvisket ut nattens drøm. Nede i bygda så jeg at onkel fyrte i ovnen, og tenkte med et smil at han setter nok på kjelen med gammel kaffegrut og litt mer vann i. Kaffen hans hadde alltid smakt gammelt brakkvann, for han kokte på gammel kaffegrut i ukesvis. Antagelig derfor han aldri var syk, brukte vi å fleipe, for kaffen var sikkert full av mugg. Naturlig penicillin. Etter frokost kledde jeg på meg og tok med meg Tim. Vi skulle gå ned til onkelen min og late som om jeg drakk kaffen hans. Han tok imot oss begge med et stort smil og en bamseklem som luktet sau, gress og svette. Personlig hygiene var ikke et av hans sterkeste kort, kom jeg til å tenke på. Kaffen stod å stimet på vedovnen, og det oste overkokt kaffe. På kjøkkenbordet stod mat over hele bordet så jeg hadde nok kommet midt i lunchen. Han spiste godt i hvert fall, tenkte jeg. Noe man kunne på han. Han fortsatte spise lunch, selv om jeg takket nei. Han skravlet i vei om gårdsdriften og nytt om de forskjellige dyrene. Den ene kua som hadde fått kalv to år på rad, og villsauene som nesten hadde fordoblet seg i antall siden jeg var her sist. For ikke å glemme grisen han hadde for to år siden som han nesten trodde var en reinkarnasjon av bestefar grunnet sin rare oppførsel. Jeg lo godt med han, for han var full av morsomme historier. Det var det jeg alltid hadde likt med onkel; historiene og måten dyr fikk menneskelig form i fortellingene hans.

«jeg har ordnet noe til deg» sa han plutselig og reiste seg fra kjøkkenbordet. Han gikk inn i finstuen og begynte romstere rundt. Jeg hørte han bannet friskt etter å ha slatt ett eller annet i noe, og måtte smile for meg selv der jeg satt. Etter fem minutter med banning og romstering kom han tilbake til kjøkkenet med et sammenrullet papir i hånda. «Jeg har oppfylt ønsket til mamma, og overført alt på deg» sa han og gav meg papiret. Jeg forstod ikke helt hva han mente og åpnet rullen, og ble sittende målløs. Hele Øvretun, mine oldeforeldres gård hadde han del fra gården sin og overført til meg. Både tinglysning og dokumentavgift var ordnet. «Men…» jeg var helt satt ut «Når og hvorfor?». Han fortalte meg at bestemor hadde bedt han om dette, før hun døde, for det hadde hele tiden vært planen at jeg skulle få det lille huset lengst inne i skogen. «du har nøkkelen dit, ikke sant?» sa han. Jeg nikket, jeg hadde jo fått den av bestemor da hun døde. Øvretun var nydelig og lå helt inne under fjellet, på baksiden av samme fjellet som var ved Bekken. Øvretun bestod av stort jorde som onkel slo til dyra sine, og øverste delen var sommerbeite for både sau og kyr. Der var et nydelig lite hus i to etasjer, et lite fjøs som ble brukt som sommerfjør for beitedyra, og et lite stabbur. Stabburet hadde vi brukt å sove på som barn når vi var på tur der for å se til dyra. Det tok en time å gå dit til fots, men det var en nydelig lysning, og jeg hadde alltid elsket å være der. Som barn hadde jeg og Silja plantet seljetrær langs veien opp dit, slik at vi skulle få en hekk av dun. Jeg var målløs! Øvretun var mitt. Jeg hadde nøkkelen dit hengende rundt halsen. Den hadde hengt der i tolv år. Even, samboeren min brukte mobbe meg for den. Det hjalp ikke hvor mye dyre smykker han kjøpte meg, sa han, for de får ikke plassen til den gamle rustne nøkkelen. Nøkkelen var ikke rusten. Den var gylden, gammel og vakker. Like vakker som huset på Øvretun. Og nå var huset også mitt. Jeg smilte. Jeg kunne ikke vente med å fortelle dette til Even, når han kom om noen dager. Onkel rakte ut hånda, og jeg så han hadde en lik nøkkel. «Jeg har fått luftet og vasket der for deg.» sa han «Når Even kommer kan dere bare flytte rett inn og ta det i bruk.» Onkel hadde brukt tid på å sette det i stand, og sørget for å rense brønnen som tilhørte slik at vannet var rent og godt. Pipen var feiet, og oven satt inn med ny mørtel på innsiden, og byttet ut skifersteinen under den med en sånn nymotens glassplate. «Så slipper dere knuse tærne» sa han, og lo. Jeg kjente jeg begynte glede meg til Even kom. Han skulle komme etter, måtte bare få gjort unna en del jobb. Sånn er det å jobbe med prosjekter. De må ferdigstilles før man kunne ta fri. Det var jeg heldig, freelancer som jeg var. Jeg var utdannet innen organisasjons- og relasjonsutvikling, og jobbet mest med kursing av ledere. Jeg hadde forsøk fast arbeidsgiver, men det gikk meg på nervene å ha noen våkende over alt jeg gjorde hele tiden. Overvåket hadde jeg følt meg hele livet. Spesielt grunnet tvillingene og Silja. Mine foreldre var redd jeg skulle lide samme skjebne, tenker jeg. Men det var slitsomt. Så jobben ble freelancer, leie meg inn i andre selskaper. Gjøre en god jobb, penger på konto og gå når jeg var ferdig. Even kalte meg ofte «husmora», for det var alltid varm mat ferdig hjemme når han kom fra jobben. Og jobbet han sene kvelder kunne jeg komme til han med mat, siden jeg kunne styre min egen hverdag. Han var ventet i morgen. Det første jeg skulle vise han var huset. Vårt lille hus i skogen. Jeg smilte av tanken, og hengte den andre nøkkelen i samme kjedet rundt halsen. Onkel fulgte meg ut på trappa, og gav meg en klem. Tim stod logrende og nedenfor trappen omgitt av åtte små geitekillinger som hoppet rundt og latet som han var farlig. Han bare ignorerte dem. Jeg la dokumentet på innerlommen, og gledet meg til å vise det til Even i morgen. Tim og jeg tok fatt på veien gjennom bygda, opp til min mor. Jeg smilte og tullet med Tim på veien. Jeg hilste på mange av de som jeg visste hvem var på veien. Det var nesten alle, for bygda er så liten. Og de jeg ikke kjente, visste jeg jo ganske mye om allikevel siden min mor alltid hadde nytt å fortelle om alle her. Sladder var noe alle drev med. Brukte fleipe med at alle hang med nesen på fuglebrettet for å få med seg siste nytt om de andre i bygda før de selv visste noe. Jeg vet ikke helt når det slo meg, jeg trodde først jeg misforstod. Eller kanskje jeg bare fantaserte, men flere hilste ikke. Var nesten som om smilet var hånlig. Eller ondskapsfullt. Det var en gufs av uvennlighet gjemt bak ansikt som var som stivnete masker. Tim må ha merket reaksjonen min, for han knurret advarende mot de vi passerte. Skjermet meg på en måte. Jeg kjente det grøsse nedover ryggen. En kjent form for uhygge strømmet gjennom blodet mitt. Varmt, seigt og uhyggelig. Jeg økte farten, Tim labbet fortere han og, som om han forstod jeg bare ville hjem til min mor, Inn døren til tryggheten ved kjøkkenbordet. Jeg tok meg selv i å småløpe. Tim stupte inn døren, og jeg lukket den bak meg. Lenge stod jeg med tyggen mot den lukkete døren og kjente hjertet dunke vilt i brystet. Sakte men sikkert begynte jeg å puste normalt, og kjente pulsen roe seg. Etter ti minutter gikk jeg inn på kjøkkenet til min mor. Rolig og fattet. Jeg må ha forestilt meg ett eller annet. Dette var bare min fantasi. Mor smilte og lurte på om jeg hadde noe nytt å fortelle. Jeg forstod at hun visste at onkel hadde overført Øvretun på meg. Hun strøk meg på kinnet og sa at den hadde alltid vært min. Jeg smilte tilbake, men jeg klarte ikke helt riste av meg denne uhyggelige følelsen som slo meg da jeg gikk gjennom bygda. Kapittel 9 – Øvretun Even kom med fergen på morgenen, og jeg stod der for å ta han imot. Vi hatet være borte fra hverandre. Og disse tre nettene var det lengste vi hadde vært fra hverandre de fem årene vi hadde vært sammen. Da vi traff hverandre hadde vi kun øyne for hverandre. Vi var så oppslukt av hverandre at vi skapte vår egen lille verden. Vi flyttet sammen en måned etter at vi traff hverandre. Jeg solgte min leilighet og kjøpte ny sammen med Even, på dagen to måneder etter vårt første møte. Venner av oss mente vi var riv ruske gale og at dette aldri kom til å holde. Fem år senere er vi fortsatt her. Like gale etter hverandre, og nå kom han endelig dit hvor jeg kom fra. Jeg fikk vise han mitt hjemsted, og vårt lille feriekrypinn langt inne i skogen. Solen skinte og jeg var lykkelig der jeg kastet meg rundt halsen hans da han kom av ferga. Han smilte, kysset meg som en nyforelsket tenåring, med tunge og hele pakken. Folk rundt oss stirret og himlet med øynene. Vi tok bagen hans og gikk arm i arm opp veien mot min mors hus. Jeg fortalte han om Øvretun og at jeg hadde fått den av onkel. Even lo og foreslo at vi skulle trekke oss tilbake og begynne med sau når vi ble pensjonister. Eller kanskje vi kunne begynne med Lama, som var så populært for tiden sørpå. Jeg lo. Min mor smilte hjertelig på han og han fikk en skikkelig vår velkomst at Tim. De sier at hunder merker hvem som er gode mennesker, så etter Tims reaksjon å dømme var Even helt innafor. Kaffe, hjemmebakte kjeks og annet snop ble satt på bordet. Sånt var vanlig her ute. Formiddagen gikk kjapt, og etter middag bestemte vi oss for å gå opp til Øvretun å se på det lille huset. Vi måtte se oss om litt før vi tok det i bruk. På veien opp til det lille huset i skogen spurte han om de forskjellige familiene i bygda. Hvem de var, hvor lenge hadde de bodd her. Og om der var noen som var tilflyttet. Fortalte han at de eneste tilflytterne var familien til Silja, men de hadde flyttet igjen etter at hun døde. Og det var mange år siden. Han hadde hørt om Silja, og at hun døde. Det var en av de første alvorlige tingene vi snakket om da vi ble sammen. Tapet av venninnen min hadde ført til at jeg omga meg med veldig få mennesker i byen, kun tre skolevenninner fra universitetet. Ellers var det bare meg og han. Hadde jeg drømt etter at jeg kom dit, lurte han. Og jeg fortalte at jeg hadde hatt den andre, ikke det styggeste med de gustne, marerittaktige vesenene som en gang hadde vært mennesker. Når jeg tenkte meg om, begynte den drømmen akkurat her vi stod nå. I lysningen opp mot Øvretun. Jeg grøsset lett. Følte et øyeblikk at mørket skulle komme ut av skogen og fange meg, men jeg klarte riste det av meg.

Huset var vakkert, lite og koselig. Rødt med hvite lister omkring vinduene, og du kunne se at gardinene som hang innenfor var gammeldags i tro bestemorstil. På trappen overrakte jeg Even den andre nøkkelen, for dette var vårt sted, og da måtte han ha sin egen nøkkel. Han smilte og stakk den rett i låsen, og vred om. Inne var det luftig og rent, så onkel hadde gjort en god jobb med å rydde og vaske. Enda så rotete han var hjemme hos seg selv. I gangen rett frem av inngangen gikk loftstrappen. Bratt og smal som vanlig var på små gamle hus. Til høyre for inngangen var kjøkkenet og innenfor der en koselig liten stue. Under trappen var et lite bad, som var så knøtt lite at man akkurat fikk inn et toalett og en liten dusj. Vask var på utsiden, rett ved trappen. Jeg viste han rundt, det lille som var å vise i første etasje, før vi tuslet opp trappen. Her var det ett lite soverom, og en liten sovealkove. I gamledager brukte man ikke så veldig mye plass å sove på, så dette var det de hadde. Vi satte oss i den lille smale senga i alkoven, og vi smilte til hverandre. Tim var fortsatt ute og løp etter lemmen langs skogkanten og bjeffet lykkelig. Det var idyllisk. Vårt lille fristed, langt vekk fra byens mas og uro. «Vi flytter inn i morgen» sa han plutselig. Jeg så på han og smilte, så nikket jeg. «I morgen» sa jeg. Vi flyttet opp til Øvretun dagen etter. Min mor syntes det var helt fantastisk at vi valgte ta i bruk stedet. «Det fortjener å brukes», sa hun mens vi var på loftet hos henne og hentet ned alle eskene jeg hadde lagret med kopper og kar etter mine besteforeldre. Siden tvillingene ikke lengre levde hadde jeg fått alt som Onkel og min mor ikke ville ta vare på, blant annet en gammel porselensservice fra før andre verdens krig. Det var nydelig med små blå roser, og nesten ikke brukt. Gamle broderte duker, heklede gardiner og ryer fantes i fleng, og vi brukte en hel dag på å få stablet alt på traktorkassene og kjørt det oppover til Øvretun. Even, som var bygutt, hadde stor moro med å få lov å kjøre traktor med henger, og vi lo at han bare manglet den grønne kjeledressen med felleskjøpet-logo på, så hadde han passet perfekt inn. Tim logret i vei mens han småløp ved siden av deler av veien oppover, men siden han var så gammel, tok vi han med på lasset etter en stund. Tim skulle være sammen med oss på Øvretun mens vi var der. PÅ veien gjennom bygda var flere ute og jobbet med smått og stort, og jeg fikk litt følelsen av at det var som små samfunn brukte være, man var ute for å gjøre noe for å snoke på hva naboene gjør. Og nå visste hele bygda at Even og jeg skulle bli på Øvretun de neste to ukene av ferien vår. Jeg smilte og lo på veien opp av disse snokerne, men klarte ikke riste av meg en følelse av at ikke alle syntes det var greit. De fiendtlige blikkene fra her om dagen forfulgte meg, og var en skår i gleden. Dagene gikk på Øvretun mens vi satte i stand huset vårt. Vi diskuterte allerede muligheten for å feire julen der, visst bare ferja ikke ble innstilt av vinterstormene. Det var ganske vanlig at disse nymotens ferger ble innstilt her ute i havgapet, for de tålte ikke litt halvgod sjøgang, som min onkel brukte kalle det. Men vi mente at vi skulle prøve. Søndagen opprant med nydelig høstsol, og selv om vi hverken var religiøs eller trodde på Gud, gikk vi i kirken sammen med min mor og onkel. Jeg led meg gjennom rekken av salmer som ble sunget med skjærende stemmer av de gamle damene i bygden, dette var fast takst på pinsel å høre disse. Min mor dultet bort i meg med albuen for at jeg ikke skulle knise høyt da de høyeste tonene skar gjennom luften. En time i kirka, så var jeg kurert for alt som het religiøsitet for dette året. Etter kirken tuslet vi opp bakken til kirkegården, for min mor ville stelle på graven til både tvillingene, min far og mine besteforeldre. Jeg kunne alltids hjelpe til, for jeg savnet både faren min og mine besteforeldre mye når jeg var her hjemme på øya. Gravene til tvillingene hadde en stor hvit stein, fellesgrav. De var født sammen og gikk bort sammen. Seinen var i stor kontrast til gravene omkring, som alle hva grå eller sort. Min mor hadde forlangt hvit marmor til jentene. Jeg stod å så på at hun stelte med graven og undret meg på om hun lurte på hvor de var. Graven var tom. Det hadde vært to tomme kister som ble senket i jorden, for syns skyld. Så vi skulle ha en grav å gå til, som min mor brukte si. En kulde gikk gjennom meg, som is rundt hvert et bein i kroppen min. Jeg måtte ha gjort en mine, for Even la armen rundt meg og spurte hva det var. «Jeg skal fortelle deg etterpå», svarte jeg bare, og ble stående. Tilbake på Øvretun satte jeg på kaffekjelen mens jeg lagde et par brødskiver til lunch for oss. Even satt på stuen og forsøkte stille inn tv-kanalene på fjernsynet, mens han bannet irritert over dårlig dekningsforhold. «Vi trenger en tallerken» sa han plutselig hissig, og jeg som stod i mine egne tanker fant en frem, tuslet inn i stuen og rakte han den. «Øhhhhh», sa han « jeg mente på taket. Antenne». Jeg stod et øyeblikk med tallerkenen i hånda før det gikk opp for meg hva han hadde sagt, og begynte le høyt. «Herregud, jeg er så fjern» sa jeg bare. Og så skrattet vi høyt begge to. «Hva tenkte du på?» spurte han med ett alvorlig. Jeg så litt uforstående på han, og ned på tallerkenen. «Gravene er tom», sa jeg bare og nikket bekreftende for meg selv. «Tvillingene og pappas». Even så storøyd på meg, og sakte gikk det opp for han hva jeg sa. Han ristet på hodet som om det var vanskelig å fatte, mens jeg nok en gang nikket bekreftende Tvillingene og min far graver var tomme I gravene var det tomme kister, og hele gravplassen var en vits. Det var min mor som ønsket dette, for å «ha en grav å gå til» som hun brukte si. Både tvillingene og pappa var død, det var helt sikkert. Men levningene kom aldri til å bli funnet. De var gått opp i røyk. Svart røyk. Even så på meg med et spørrende blikk og jeg følte jeg måtte fortelle han hele historien. Kapittel 10. Tomme graver! Caroline og Elisabeth var 8 år da jeg ble født, og vi hadde aldri noe nært forhold. De hadde hverandre og jeg var en attpåklatt som kom etter at de hadde begynt på skolen. Jeg ble sett på som den ekle lillesøsteren som bare kom til verden med et uhell. I følge dem Da tvillingene kom tilbake for sommeren etter andre året på gymnaset begynte de å oppføre seg merkelig. Ikke bare isolerte Caroline seg, mens Elisabeth begynte utagerer på en merkelig måte. Mine foreldre trodde det var stoff, og gjennomsøkte rommene deres ofte. Uten å finne noe. Jeg syntes de var uhyggelige og jeg var rett og slett redd dem. Mest Caroline som hadde en merkelig eim av sur, råtten fisk rundt seg. Hun luktet som om hun var begynt å gå i oppløsning, rett og slett. Elisabeth hadde en tendens til å sitte å stirre på meg, som om jeg ikke var der, men med et slørete blikk. Det virket ofte som om hun var et helt annet sted enn her hjemme. Rundt midtsommer forsvant de begge og var borte i flere dager, til mine foreldres fortvilelse. Jeg mener å huske at de var bort i nesten en uke, og da de kom tilbake påstod de at de hadde blitt kidnappet av uhyggelige vesen opp ved Bekken. Så lo de sleskt til meg. Mine foreldre og flere i bygda hadde gått manngard å lett etter de, så det å påstå at noen her på øya hadde kidnappet de, var noe de ikke så på som hyggelig. Ikke trodde noen på dem heller. Lensmannen i distriktet hadde vært for å forhøre dem, for det å bli borte så lenge var en alvorlig sak. Men tvillingene nektet snakke om det. Jeg husket at jeg hadde reagert på måten de var på og så ut, de ble mer og mer grålige i huden. Gusten, sliten, som om de ikke hadde sovet eller spist på lenge. De vanligvis så klare blå øynene hadde et gult skjær over seg, som om de var fulle av gulsott, og innsunken i fjeset. De luktet ille, og de sluttet stelle seg, sminke seg og jeg husker jeg reagerte på at de ikke gadd gre håret. Mine foreldre, lensmannen og legen mente de måtte ha blitt utsatt for noe. Kanskje de ar kidnappet og voldtatt. Men hvem i alle dager skulle gjøre noe slik her ute? Lensmannen tok med seg to karer fra bygda og gjennomsøkte skogen ved Bekken uten å finne noe. De hadde vært innom gården ved Bekken og forespurt seg om de hadde sett noe, men hadde bare blitt møtt med sur taushet. Folket på Bekken var merkelig, og likte ikke utenforstående, noe som er ganske normalt her på øya. De hadde ikke sett noe de heller. Etter at tvillingene kom tilbake fra denne fraværendeheten sin, tok jeg meg mange nettet i å ligge å lytte. Jeg hørte tvillingene skrike om natten. Det var som slitne ul fra en ulv. Jeg kommenterte dette til mine foreldre og de unnvek blikket mitt. Hele familien begynte å endre seg. Vi gikk på nåler alle sammen. Jeg sluttet å sove om natten. Lå og hørte på etter ulene til mine søstre. Jeg kunne sverge på at jeg langt borte hørte at ulene deres ble besvart. Det var som om jeg hadde hørt disse ulene før. Det var mer en erindring enn fantasi. Jeg grøsset alltid og slet med å sove, for disse ulene gikk gjennom marg og bein. Iskalde grøss som krøp langt inn i sjelen. Jeg hadde hatt stygge mareritt om disse skyggemonstrene i lang tid. Flere ganger hadde jeg fortalt min mor og tvillingene om drømmene. Disse gustne slitne menneskene som kom for å drepe oss en etter en. «for mye grøsserhistorier på deg» hadde min far sagt, og smilt. Tvillingene ville ikke snakke om dem, de bare så rart på meg, som om jeg var gal. Jeg visste at tvillingene visste hva jeg snakket om. For de hadde møtt dem. Det var jeg sikker på. I voksen alder har jeg vurdert om fantasien min var så vanvittig at jeg faktisk som barn trodde på dette med skyggemonster. Jeg smilte og ristet på hodet, mens jeg fortsatte å fortelle Even om den sommeren. Hvor dan alle i bygda endret seg, så på meg og tvillingene som rare. Som om v var noen uvesen. Det at tvillingene utagerte og så syke ut var nok grunnen til at alle så rart på dem. Spesielt etter at Silja døde og denne oppførselen til tvillingene. Var det dem som hadde drept dem? Det hadde slått meg mange ganger. Og om natten fantaserte jeg ofte at tvillingene var en del av disse skyggemontrene. Jeg var nesten helt sikker på det. En dag var tvillingene bare borte. Jeg våknet en morgen, etter et grusomt mareritt hvor jeg hadde løpt fra disse monstrene i mine drømmer. Løpt for å slippe unna. Hvor alle jeg brydde meg om hadde blitt drept. Jeg var svett og sliten da jeg stod opp og kom ned på kjøkkenet til mine foreldre. Bare for å finne dem fortvilet ved kjøkkenbordet. Tvillingene hadde forsvunnet i løpet av natten. De var ikke å finne noen steder, og man hadde lett hele morgenen. Alle i bygda fortsatte å lete i dagene som kom. Ja de lette i ukesvis. Men tvillingene dukket aldri opp igjen. Jeg vet bare at mine foreldre til slutt valgte å begrave to tomme kister på høyden ved kirken. SÅ de skulle ha en grav å gå til.

11. Endring: Even var rystet over min fortelling. Jeg var vel egentlig det jeg også. For det å miste sine søstre, og ikke vite hva som egentlig var skjedd kunne føre til et traume. Jeg hadde gått hos psykolog siden den gang. Først via BUP, så via voksen psykiatrien. Jeg hadde ikke følt at det gjorde meg hverken godt eller dårlig, men for å gjøre mamma glad hadde jeg valgt å gå der. Etter at jeg flyttet til byen, og studerte hadde jeg begynt hos en privat psykolog som hadde snakket med meg om både mine søstre, tapet av faren min, og min konstante anger for at jeg ikke hadde fulgt lille Silja helt til døren og forsikret meg om at hun var kommet seg inn. Jeg hadde snakket med Even om dette med Silja tidligere. Han var den mest forståelsesfulle mannen i verden, en mann jeg kunne snakke med alt om. Det var aldri snakk om at dette måtte jeg slutte med, eller at det var tull og tøv. Eller at dette måtte jeg legge av. Han holdt meg når jeg hadde marerittene mine om skyggemonstre fra barndommen, og når jeg hadde panikkanfall etter å ha drømt de samme drømmene om at jeg ble drept i en borg for flere hundre år siden. Han var min klippe. Noen dager etter at jeg fortalte han om tvillingenes grav kom Even hjem fra bygda. Han hadde vært og hjulpet min onkel med noe småting på gården, og kom hjem utpå ettermiddagen. Jeg hadde middagen klar, og hadde ordnet litt i hagen utenfor mens Tim løp glad og lykkelig rundt, til tross for sin alder. Even var stille og merkelig da han kom. Flere ganger under middagen tok jeg han i å stirre uutgrunnelig på meg. Et blaff av mistro? Eller var det sinne? Med ett fikk jeg følelsen av at han var sint for noe. Det stakk meg i hjertet, og jeg ble lei meg. VI hadde aldri kranglet. Aldri snakket høyt til hverandre heller. Så jeg kunne ikke forstå denne følelsen av at hjertet mitt knuste. «Hva er det?» Spurte jeg. Han så uforståelig på meg, og svarte «hæ? Hva da?» «du ser så rart på meg?» svarte jeg «Er du sint? Eller har det hendt noe?» Han så på meg, sukket tungt og la panna i henda sine. «jeg er bare sliten» svarte han. Det var mye å gjøre, og folk er jo så forbanna fiendtlig innstilt til familien din» Jeg forstod hva han snakket om. Det var trist at han skulle føle dette han også. Helt forferdelig at han skulle kjenne denne fiendtligheten på kroppen. «de har alltid vært sånn» sa jeg, «Det er ofte som om jeg er styggen selv, slik de stirrer hatsk på meg.». Det hadde alltid vært slik. I mange år, som barn, trodde jeg folk så stygt på meg fordi jeg ikke hadde tatt ansvar og fulgt Silja helt til døren. Da jeg ble eldre slo jeg fra meg at de bare måtte være rare. Vi la oss tidlig den kvelden, og for første gang siden vi møttes la han ikke armene rundt meg. Han hadde ikke engang kysset meg god natt. Bare snudd seg. Jeg kunne føle kulden hans tvers gjennom dynen. Jeg sov ikke den natten, bare lå og hørte pusten hans. Jevn, tung. Han sov godt. Jeg klarte ikke finne ut hva som hadde skjedd. For noe var det. Dagen etter gikk jeg inn tl bygda, for å drikke kaffe hos min mor. Jeg følte jeg måtte fortelle henne om Even, og hva som var skjedd. Det at han hadde tatt innover seg så denne oppførselen til resten av folket i bygda var merkelig. Even som aldri brydde seg om andre, kun oss to og t vi hadde det bra. Jeg merket det lå noe i luften da jeg kom inn på min mors kjøkken. Onkel var også der. Han smilte vagt. Så ned i koppen og var merkelig. «Hvor er Even» spurte min mor. «Han var så sliten etter det tunge arbeidet i går»; svarte jeg « så jeg lot han sove videre». Min mor så lenge på meg, før hun smilte kjapt, og gav meg kaffekoppen. Det var en trykkende stillhet rundt bordet. Jeg tok mot til meg og begynte å forklare at Even hadde reagert på måten folk var, denne fiendtligheten som kom fra dem og mot han. Fordi han var sammen med meg. Det hengte ikke på greip. Min mor ut vinduet mens jeg snakket. Da jeg var ferdig reiste hun seg og gikk bort til komfyren hvor en gryte med noe godt putret over svak varme Hun pustet dypt før hun snudde seg «Rinna, min Rinna» Sa hun, før hun begynte gråte. Min onkel sprang opp av stolen og la armene rundt min mor, mens jeg selv satt stum og lurte på hva alle dager som foregikk. «Vi må få en slutt på dette» sa min onkel bak meg. Min mor hikstet. Og jeg satt der forundret og forstod ingenting. Jeg hørte ikke en gang at det kom. Slaget traff meg i tinningen, og jeg segnet om inn i et fløyelsmykt mørke. Langt borte hørte jeg min onkel si til min mor at denne gangen skal det bli bedre. SÅ var jeg borte. 12. De kommer Jeg kom til meg selv i kjelleren i huset til min mor. Hodepinen var brutal. Det kjentes ut som om hodet hadde blitt kløvet i to. De overmannet meg i går. Min mor og min onkel. Hele natten har jeg sittet bundet til en påle i kjelleren i min mors hus. Jeg har hørt dem diskutere hva de skal gjøre med meg. Jeg må dø. Jeg nekter å bli en av dem, da skal jeg dø. Ofres. De skal sørge for at jeg ikke kan fortelle noen om hva de driver med. Hva de egentlig er. Skyggemonstrene jeg var så redd for som barn var ekte. De levde side om side med oss i så mange år. Jeg tenkte der og da at kanskje jeg rett og slett hadde rett hele tiden, at det var derfor jeg var redd dem. Fordi jeg visste de eksisterte, men ikke klarte bevise det. Jeg var ganske sikker på at det var derfor tvillingene aldri ble funnet; disse monstrene hadde drept dem også. Ulene. Det var denne heslige hvisken. Raspende måten de snakket på alle sammen. Den gustne huden og de gulaktige øynene som skinte av en vill galskap som gav gjenklang i beina mine. En iskald redsel gikk gjennom meg, helt inn til beinet. Jeg forsøker å komme meg løs. Tauet er typisk tau som brukes til å egne line. En tynn nylontråd. Jeg har lenge forsøkt å bite det av. Men det skjærer seg inn i handleddene mens jeg rikker på det for å få noe å bite på. Jeg er nesten i mål. Samtidig raser tankene gjennom hodet mitt. Jeg må komme meg vekk før de dreper meg. Mobilen min ligger på Øvretun, så jeg må komme meg dit. Jeg må få kontakt med ferga og mannskapet på den for å hente meg og Even så vi kommer oss vekk i livet. Kanskje de kan kontakte politiet. Jeg er redd! Tauet løsner fra handleddene og jeg er løs. Forsiktig prøver jeg å snike på døren for å se om jeg klarer komme meg opp trappen fra kjelleren, og bort over gangen. Men døren er låst. De må ha hørt meg i trappen, for stoler skyves bortover. Som om noen reiser seg. Og jeg hører fottrinn komme bortover gangen. De kommer. Jeg forsøker komme meg vekk og jeg vet at eneste muligheter er å hoppe ut vinduet og legge på sprang. Jeg må finne Even. Han er den eneste jeg har som kan få meg vekk fra dette stedet. ALLE har blitt gale. De er alle blitt til mitt største mareritt; Skyggemonstre. Jeg drar av meg ullgenseren for å bruke den til å dempe lyden av vinduet som knuses, før jeg kaster genseren ut vinduet og kryper ut. Jeg kjenner gresset under handflatene og kaver meg opp i stående, mens jeg drar på meg genseren mot denne sure vinden som gjør meg iskald. Jeg legger på sprang. Jeg hører dem komme ned i kjelleren. De skriker. Roper. Nærmest uler slik de sinnssyke i marerittet mitt. Ul som høres ut som gale ulver som sikler etter et bytte under en fullmåne. Jeg hører ulene igjen. Jeg hører de legger på sprang etter meg. Kjappe skritt, kommer etter. Jeg tørr ikke snu meg, for da kan jeg snuble. Jeg må løpe og jeg øker tempoet. Gjennom bygda, og opp veien mot Øvretun. Jeg vet Even er der, for han skulle fikse noen småting. Han må være fra seg av redsel, for han vet jo hvor lenge borte jeg har vært. Stinget i siden kommer brått, men jeg vet jeg bare må fortsette å løpe. Det går over, selv om det ikke er viktig akkurat nå. Det hemmer meg ikke, for jeg er vant til å løpe. Jeg har løpt både maraton og triatlon. Dette kan jeg. Og jeg vet at min eneste sjanse er å komme meg opp til Øvretun før dem. Får de tak i meg, så er jeg drept. Jeg hører dem rope på meg med disse heslige stemmene: «Rinna» «Kom til oss Rinna» «Blir med oss , Rinna». Jeg hører dem alle. Alle. Til og med min mor er med dem. Disse slitne, gustne menneskene som er ute etter å drepe meg. Jeg når det lille huset, og kaster meg inn døren. Jeg rakk det. Jeg rakk å komme inn, før de nådde meg. Døren låses, og jeg løper gjennom huset for å finne Even og mobilen. «EVEN??» , roper jeg mens jeg famler i skapet på kjøkkenet etter telefonen. Ingen svar. Jeg styrter ovenpå for å se etter han. Kanskje han sov? Ingen Even ovenpå heller. Hvor i faen kan han ha tatt veien? Enn om han ender opp med dem? Hva om de tar han? Det krafser på døren. Som klør på et vilt dyr. De banker på. Roper navnet mitt, og forsøker å lokke meg ut. Jeg slår nummeret til ferga og håper de plukker opp telefonen snart. Vinduene. De er begynt å hamre på vinduene. Titter inn. Jeg trekker for alle gardinene, for de skal ikke få se hvilket rom jeg er i. «Hallo?» Jeg hører de tar telefonen på fergen. «Hallo? Det er Katharina Olsen på Roaldsøy» sa jeg. «Jeg trenger hjelp». I andre enden blir det stilt spørsmål om hva jeg trenger hjelp med. Og om det kan vente. Jeg forklarer anpusten at det kan ikke vente, de vil drepe meg. Styrmannen og folket på båten må be politiet komme, for jeg vet ikke om jeg klarer mer. Jeg finner ikke forloveden min heller. Jeg vet ikke hvor han er. «VI skal kontakte politiet» Sier Styrmannen, «kommer du deg ned til fergeleie?» Skal forsøke å snike meg ut på baksiden .. Jeg kjenner lukta av røyk. Brennende treverk. «Herregud, fort dere» Roper jeg i telefonen. «De har tent på huset mitt! Og jeg er inne» Skriker jeg. Så legger jeg på. Løper opp på rommet og tittet ut vinduet. De vokter alle vindu på bakkeplan for å ta meg om jeg kryper ut. Jeg ser at de går frem og tilbake med kanner. Sikkert bensin, tenker jeg. De har tent på mens jeg var inne. De skal jo drepe meg, så hvilken måte er vel ubetydelig. Jeg ser min mor stå et stykke unna med armene i kors over brystet. Hun er gusten, sliten, og ser ut som alle de andre. Hun gjør ingenting for å redde meg. Like grusom som de andre. Skyggemonstre! Even!! De har Even. Jeg ser en av dem, onkelen min komme bærende ut av rekken av dem. Han har Even. Even er full av blod, og jeg ser han ikke er våken. Henger livløs i armene på min onkel. Herregud! De har drept Even! Jeg kjenner tårene trille. De har drept den eneste mannen jeg noen gang har elsket. Nå er jeg helt alene. Og jeg kjemper for livet mot disse gale menneskene. Endelig hjelp å få. Øvretun var bygget etter andre verdenskrig, og jeg visste mine oldeforeldre var snedige. Under trappen, bak toalettet var en skjult dør. Der kunne man komme seg usett ut av huset og ned i en jordgang. Jeg snek meg stille inn på badet. Kunne høre dem alle på utsiden, og røyken var nå begynt å bli tykk inne også. Jeg dro et håndkle ut av skuffet for å puste gjennom. Hostet jeg, var jeg kjørt. Røyk i lungene og jeg kunne ikke løpe fort. Jeg fant den skjulte døren, og snek meg ned i jordkjelleren. Gangen var der, bak en gammel hylle. Jeg dro den ut, og snek meg inn i jordgangen. Det var trangt. Ingen hadde vært der på årevis. Men jeg kom meg av gårde inn den mørke gangen. Det luktet mugg, fukt, og jord. Jeg løp. Kjente røyken sivet ned der huset brant. Vårt vakre lille hus. Øvretun. Tårene trillet og jeg slet meg frem over den ujevne bakken under meg. Hvor lenge jeg løp i stummende mørke vet jeg ikke Men det var en god stund. Føltes som en evighet. Jordgangen fyltes med røyk og selv om jeg hadde håndkleet foran nese og munn var det ille. Det sved i øynene. Foran meg ble gangen noe smalere, men jeg så månen. Måneskinnet utenfor. Det var med andre ord natt nå. Herregud hvor fort tiden hadde gått. Jeg må ha misset enormt på klokken. Jeg kom meg ut av gangen, og oppdaget at jeg var ved Bekken. Jeg stod i frisk luft og måneskinn ved alvesteinen, ved Bekken. Nå visste jeg hvor jeg skulle, og de andre som hadde tent på huset mitt. Som ville meg til livs. De var på andre siden av fjellet bak meg. Det føltes som en lettelse, og jeg fikk ny giv, og jeg satte av gårde nedover mot bygda. Mot fergeleie som fergen ville legge til ved. Der skulle jeg bli reddet. Det var bare å håpe at de hadde politiet med seg. PÅ vei ned mot fergeleia hørte jeg dem. Skyggemonstrene mine var tilbake. Disse folka jeg hadde vokst opp med i bygda, som hadde vist seg å ville meg til livs. Jeg løp. De kom nedover. Min mor og onkel hadde nok husket på jordgangen under huset, og hadde garantert visst hvor den gikk. Nå kom de etter meg. Jeg så ferga komme inn fjorden, og det var ikke lenge til den la til. Lysene frempå viste veien. Og måneskinnet lyste så opp, med fullmånen på blankstille hav. Jeg vinket med begge armene. Tror ikke de så meg, men de ville legge til uansett. De gustne jævlene bak meg hadde nok fått ferten av meg. For de ropte, eller rettere sagt ulte navnet mitt « Rinna» , «Rinna du må komme til oss». Ikke faen. Redningen var nær. Bare jeg kom meg herfra skulle jeg aldri sette min fot i nærheten av bygda igjen. Politiet kunne hente ut levningene etter Even, så jeg kunne få en skikkelig avskjed med han. Men akkurat nå måtte jeg komme meg vekk. Nede ved fergeleie la de til og i det jeg rundet hjørnet så jeg de dro ut leideren. Min siste innspurt var over kaianlegget og rett over leideren før jeg kastet meg i armene på styrmannen. «Kjør kjør» satte jeg i. Han gjorde ikke mine til å røre seg. Langsomt stivnet jeg til og dro meg vekk i fra han. Det var da jeg så det. Han var gusten. Gulaktige øyne. Flekkende tenner under måneskinnets lys. Han åpnet munnen, skulle prate. Men det kom bare ut en heslig, hvesende lyd. Det siste jeg husker er at de stod rundt meg. Alle som jobbet på ferga. Alle syv. I ring rundt meg, og jeg var fortapt. Jeg hadde løpt rett inn i en flokk av skyggemonstre. Ingen redning. Jeg seg sammen på dørken. Verden min gikk i svart. Har han fått med seg hvor lenge jeg har vært borte? Siste kapittel ØVRETVEDT DISTRIKTPSYKIATRISKE SYKEHUS AVDELING 4 PASIENTJOURNAL F.nr 120478 -xxxxx Katharina Olsen Diagnose: Psykotisk, Schizofren paranoia Pasienten har forvrengt virkelighetsoppfatning og viser tendenser til å ha annet virkelighet enn u.t Viser mangelende virkelighetsoppfatning, og har ingen formening om episoder som hun har medvirket til. Pasienten er av oppfatning av at helsepersonell er «skyggemonster» som er ute etter å ta livet av henne, slik hun mener de tok livet av hennes tvillingsøstre, barndomsvenninne og samboer. Samboer har forsøkt å besøke henne etter drapsforsøket på han, men hun mener han er en illusjon og et mareritt da hun oppfatter at han ble drept av «skyggemønstrene». Pasienten er ikke selv klar over at hun forsøkte drepe sin samboer og satte fyr på deres sommersted. Hun erindrer heller ikke at hun tok livet av sine to søstre og sin far. Pasienten er ikke strafferettslig tilregnelig NRK NYHETER: Den 36 år gamle kvinnen som ble pågrepet for mordforsøk og ildspåsettelse under oppholdet på sitt feriested på Roaldsøy i Vest-Finnmark er ikke strafferettslig tilregnelig, mener behandlende psykolog ved Øvretvedt Disktriktspsykiatriske. Pågripelse av den unge kvinnen førte til oppklaring av flere eldre drapssaker fra 80 g 90-tallet, blant annet på hennes tvillingsøstre og barndomsvenninne. Det foregår fortsatt rettsmedisinske undersøkelser av de siste levningene som ble funnet i nærheten av funnstedet hvor tvillingene ble funnet. Rettsmedisinsk institutts foreløpige rapport indikerer på at dette kan være; Rolf Olsen, som forsvant for tolv år siden under en jakt. Den pågrepne kvinnens far. Saken oppdateres.



foto:suttershock

0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Bolig for alle

Jeg har undret og tenkt lenge på hvorfor det er blitt sånn at syke, uføre, enslige, enslige forsørgere og de med lav inntekt ikke kommer...

Anbefalt til jobb

Det er noe med Brenna-saken, og Trettebergstuen-saken for den del, som gjør meg litt oppgitt, og det er den stadige bruken av...

Comments


46546485

©2020 by Nann Jovold-Evenmo. Proudly created with Wix.com

bottom of page