Jeg har tenkt en del på dette med fedreskap, og man hører mange merkelige historier om fedre som oppdager at de egentlig ikke er pappa likevel. Hva om du som pappa, våkner i morgen og oppdager at du IKKE er pappa til dine barn?
Du MÅ betale bidrag, fordi du var gift med mor da barna ble født og derfor er etter barnelovens §3 barnets far.
Du har allerede betalt bidrag i 8 år, men de får du kun 3 år tilbakebetaling på. Fordi du ikke kan kreve tilbake mer enn 3 år, siden bidraget er innkrevd via NAV.
Konfirmasjon, barnedåp, gaver, turer alt du har lagt i barnet, i tillegg til omsorg og kjærlighet. For ikke snakke om alle gangene du «ikke forstod noen ting! Og alle de andre ungene får jo lov»
Barnelovens §3 sier at «Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen» Men hva om nå mor har vært og slengt med høna i hytt og vær og ikke aner hvem far er, eller at hun er fullstendig klar over at sin ektemann ikke er far til barnet?
Sett at Kvinnen er gift med Mannen, og får en baby som egentlig ikke er Mannens. Er det riktig at han skal fostre barnet opp som sitt bare fordi han er gift med en, løsaktig kvinne, som er moren til et barn. Barnet er selvsagt uskyldig og har krav på både omsorg og oppfostring, så det er ingen som sier noe på det. Og mang en mann har blitt å elske barn som ikke er sitt eget avkom, som de har fostret opp som sine.
Hva er problemet? Dersom han er klar over at han ikke er far, og velger være pappa for denne, så er det for hele oppveksten og årene som kommer. Og man kan ikke plutselig snu etter 18 år og så kreve DNA test, og bidrag tilbake. Problemet for dagens foreldre er nok heller når ekteskapet går åt skogen, og barnefordeling, bidragsdiskusjoner og godt innblandet med bitterhet skal fordeles. Og ja, i noen tilfelles fordeles en god dose bitterhet, både berettiget og uberettiget. Jeg skal fortelle deg tre historier hvor Pater Est Regelen er helt på villspor, og burde opp til en vurdering om den i det hele tatt er riktig å beholde i dagens lovverk.
Han får vite etter datterens sykdom at han ikke er far. Han hadde vært pappa i 30 år, da hans datter ble syk og trengte transplantasjon. Som enhver fantastisk pappa valgte han å donere vekk sin nyre til datteren. Prøvene ble tatt, og legen mente mens blodprøvene var til sjekk at det er sjelden man ikke er match når det er så nær familie. Kort tid etter får han vite at hans 30 år gamle datter, som han har holdt som baby, trøstet og plastret som liten, tørket snørr og tårer ved første hjertesorg, og fulgt opp kirkegulvet i nydelig hvit kjole; Er ikke hans. Sjokket! Mannen var i transe, for hele hans verden har nå falt i grus. Hele hans familie er en løgn. Etter hvert kommer det ut at kona hadde hatt et forhold til en på jobben, for han hadde jo selv vært så mye ute og reist på den tiden. Hun hadde vært ensom. Men det var over og han var jo fortsatt pappa, kanskje bare ikke av blod. Svik og lurerier fra det mennesket han stolte mest på i hele sin verden. Datteren som er syk, og trenger noens hjelp kan han ikke hjelpe. Og på toppen av det hele er han ikke en gang kvinnens far. Alt falt i grus!
Han har vært pappa i ti år, men gutten er ikke hans Han var gift med mor i 12 år, og etter å ha prøvd i to år får de endelig en gutt. Frisk og sunn, og han lever og ånder for sitt barn. Forholdet holder ikke med mor, men de blir enig om at gutten skal bo mest hos mor. Og gutter en hos han annenhver uke fra torsdag til fredag. Samværsavtalen var for at hun skulle få seg en utdanning og få en stabil økonomi. Men han er alltid med. Han henter oftere og har gutter så å si halve tiden uansett. For avtalen er kun på papiret, er de enig om. Når barnet begynner i barnehagen, er det han som følger og henter. PÅ barneidretten blir han en av ildsjelen fordi her får han mer tid sammen med sitt barn, og får se gutten vokse til å bli en kjempeflott gutt. En dag får han sms fra mor, hun vil flytte fra byen, og til en annen kant av landet. Gutten på nå 10 skal hun ha med seg! Han nektet! Ikke faen! Hans sønn skal ikke flytte, for han skal kunne følge sitt barn. Han krevde mekling, og han kom til timen med mot i brystet og lest opp på barnets rettigheter. Retten til omsorg fra mor og far. Dette legger han også frem for mor. Hun gråter og forteller at hun har kjæreste på andre kanten av landet, og dessuten har hun jo hovedomsorgen. Mekler forsøker få han til å «se det fra mors siden, hun kan jo ikke la barnet være igjen», han svarer at det blir rettsak. For han har gjort alt for å hjelpe henne, og da mumles det forsiktig; «Det er ikke sikkert at det er ditt uansett» Han blir nummen! Mekler stopper også og ser på mor, «Hva?» -«Ja, jeg var med en annen samtidig, så jeg vet ikke hvem som egentlig er faren. Men du ER jo pappaen. Du kan se han i feriene». Han reiser seg og går. Det blir en helvetes runde med advokater og retten for å få DNA-test av gutten. Gebyret på ca 3000kr er greit, men advokatsalæret for å få hjelp til å kreve DNA testen via retten, så lenge etter, det koster. Etter 6 mnd har han svaret. Han er ikke pappa. Hans verden faller i grus! Ikke hans sønn. Mor tar barnet med og flytter. Likevel blir han trukket i bidrag, og NAV nekter å omgjøre bidragssaken, fordi han var gift med mor under unnfangelsen og fødsel. Ergo er ha etter barnelovens §3 barnets far. Pater EST! Han må en ny runde med advokater, og denne gangen blir bidraget stoppet, og han krevet å få tilbakebetalt bidraget for de 7 siste årene, for han har betalt for et barn som ikke er hans. Svaret fra NAV er sjokkerende; Bidraget kan kun tilbakebetales for de tre siste årene. De utfører ikke tilbakebetalinger over tre år, med mindre det er spesielle grunner som foreligger, og a maksimalt 5 år. Han er nummen!
Han er gift med mor, så dør mor. Jenta er 13 år gammel, midt i den verste puberteten. Den ene sommerdagen, så krasjer mor, og overlever ikke. Han, datteren og sønnen på 11 er i sorg. Deres mamma og kone er borte. Sorgen og savnet er vanskelig, men de står sammen. Far og barn. Etter tre måneder bestemmer han seg for å rydde opp, rydde ut alle hennes gamle ting som de egentlig ikke trenger. De får hans søster til å hjelpe seg. De går igjennom alle tingene, bestemmer hva de skal beholde, kaste og gi vekk. Noe går til et godt formål, andre ting kan selges. Da kommer han over en bunke gamle brev. Datert for 14 år siden. Han leser vakre kjærlighetsbrev, og tryglende spørsmål om å få lov å være en del av barnets liv. Han forstår sakte at dette er brev til hans avdøde kone, fra en som mener å være datterens far. Han skjønner ingenting, og blir helt nummer. Datteren napper brevene fra han, og løper inn på toalettet for å lese, han rakk i stoppe henne. Hun hyler, gråter, knuser ting, og raser. Er han ikke pappa. Hun vil vite. De får tilkalt lege som klarer gi henne noe beroligende, men det først etter at han lover at de skal ta blodprøve for å sjekke. I mellomtiden sjekker søsteren opp ang mannen fra brevene, og forteller at han er død for en del år siden. 14 dager etter kommer beskjeden. Hun er ikke hans datter. Hun er strengt tatt foreldreløs. Han står midt i en sorg over å ha mistet sin kone som han elsket. Nå viser det seg at hele ekteskapet var basert på en løgn, og datteren hans er faktisk ikke hans. Han er knust. Jenta er totalt knust.
Er det riktig at vi fortsatt baserer fedreskapet på Pater Est, altså at den mor er gift med alltid er far? I disse villfarne tider hvor man harver over både den man er gift med og hele nabolaget, så er det kanskje ikke så riktig at den blir stående. Den dagen man oppdager at man ikke er far til barnet, kanskje har man vært pappa i alle år og ungen er flyttet ut. Kanskje har man måttet betale 800 000 i bidrag og så får man beskjed at man ikke er far. Og så er hverken barnet ditt, og du får ikke penger igjen. Uberettiget penger mor har fått ved å lyve om hvem som er far, ved lovens hjelp. Eller kanskje han var far, og oppdager at datteren ikke er hans når sannheten kommer til overflaten i form av gamle brev.
Ja han er rasende, såret, bitter og knust. Men har noen vurdert hva Pater Est regelen gjør med de barn som vokser opp med en løgn? I en sorgfri verden hvor pappa er det beste i verden, for så å oppdage at han ikke er pappa likevel.
«Viss om atte»! Ja du tenker nok det; «Hva om og viss», men dette er faktiske episoder som HAR skjedd. Menn som har fått vite at de faktisk ikke ER pappa likevel. For dem er det ikke krisemaksimering; det ER en krise. For dem er det ikke en «enn hvis», det er et faktum.
PATER EST, ER DET GRUNNLAG NOK FOR Å BEKREFTE FARSKAP? Jeg tenker vi må revurdere regelen, fordi ekteskap er ikke en betingelse for at du faktisk er pappa!
Nann Jovold-Evenmo tlf 46546485 nannas75@gmail.com