Leste et innlegg på facebook hvor en person sier denne er forutinntatt og negativ til helsevesenet. Denne personen er ikke alene, dessverre.
Etter å ha sett hva enkelte familiemedlemmer siste 40 år har gjennomgått av feilbehandlinger, ogvært forsøkskaniner for kjepphøye «spesialister», så er jeg ikke sjokkert. Når personen(e) forteller leger og spesialister om smerter for så bli ansett som «hysterisk», »løgner» og «psykisk syk», så handler det mye om menneskeverd og hvordan disse ser på pasienten. Fordi man har en kompleks sykdomshistorie, så skal man møtes av arroganse, mistro og regel rett frekkhet?
Jeg vil anta denne/disse familiemedlemmene ikke er enestående i sitt møte med helse og spesialister.
Når jeg hører og leser om personer med ekstrem skepsis til legestanden og helsevesenet, så forstår jeg dem. Og helt ærlig har jeg vært i samme posisjon;
Skeptisk. Tvilende.
Mistro til det de serverer.
Men jeg har lært å lete og lese forskning. Samt lært å finne ut hvem både legene er, spesialistene. For ikke snakke om medisinene som skal prøves ut her og der. Straks de kommer med psykofarmika, så er piggende ute. Rett og slett fordi jeg vet at det kan brukes mot deg senere at du har fått utskrevet medisiner mot angst, depresjon , psykose og den typen lidelse. Da kan de bruke det at «Neida, du har ikke smerter, du sliter bare med psyken« .
Jeg vet også at A og B preparater kan brukes mot deg. Da er du bare narkoman som prøver få piller, eller sterkere når du kommer til helse for hjelp til smertelindring.
Jeg vet også at dersom du er med på runde etter runde, nye medisiner hele tiden, så kan det slå tilbake. Det er faktisk slik at INGEN av oss vet hvordan kroppen reagerer på utprøvinger i det lange løp. Flere typer epilepsimedisiner på en som ikke har epilepsi, vet vi langtidsvirkningen? Kan det skade? Det samme med blodtrykksregulerende medisiner for en uten problemer. Enn kraftige smertestillende over lang tid? Vi vet man kan bli avhengig, at lever ødelegges over tid. Men det er mange andre skader også.
Hva gjør vi der vi møter arroganse, negative holdninger til oss? Hva med der vi er negative og til fingerspissene skeptisk?
MÅ vi være med på alt?
Må vi stille vår kropp til disposisjon for enhver spesialist som skal mene noe, men som aldri har gått to skritt i mine sko?
Personlig tror jeg skepsis er sunt! Og at vi har rett i å være kritisk til alle behandlinger, utprøvinger og gudene veit vi må igjennom. For det ER fortsatt vår kropp selv om vi er en pasient. Vi er bare avhengig av å finne de legene og spesialistene som ser på oss som et menneske, og ikke bare en ny case de skal prøve løse.
Nann