• Nann Jovold-Evenmo

Medisiner og diagnoser

Er det en ting jeg har oppdaget, så er det at folk ofte er mer interessert i hvilke medisiner du bruker enn hva som egentlig feiler deg.

Vi har en merkelig trang til å vite hvilke former for smertestillende andre har, og er ikke det litt snodig snoking? Jeg vet, jeg tar meg i å spørre selv, men... der er det et men, jeg er faktisk like interessert i hva som feiler deg, hvordan du har det, og om hvordan din diagnose virker.

Selv har jeg opplevd å bli avfeid med at jeg både er lat, sutrete, og samtidig skal dem vite hvilke medisiner jeg har. Er det fordi de vil gå rundt å fortelle at jeg er narkoman? Pilleavhengig? Slarv?

Dette er ofte de som spør hvordan jeg har det, men ikke egentlig bryr seg om det. Spørsmålet bare kommer av ren skjær automatikk. Svarer du at «joda, det er da ingen endring, jeg sliter med dette hodet» , så avfeies man fort med «Får du noe for det? Har du medisiner?»



Jeg har så lyst å spørre om de selv har, eller kanskje de bare er misunnelig fordi jeg får noe.

Joda, jeg får medisiner, og jeg er dønn ærlig både med hva jeg får, om det virker og hvordan. For ikke snakke om alt jeg HAR prøvd, som ligger i en skuff, fordi det ikke virker.

Ja! Jeg har to typer morfin; de verste som er faktisk! Men når hodet er på sitt verste, og jeg knekker sammen fordi hodet er delt i to, hvor ene halvdelen har besøk av knusende, isende, brennende, lammende smerter, så er der faktisk ikke noe annet enn å krype til korset. I mitt tilfelle stuebordet hvor medisinene ligger i mappa. Da er det medisin, finne frem medisinarket, skrive dato, klokkeslett, antall, signatur og kommentar. Kommentar kan være alt fra «har trengt», «vind i ansikt», «spiste ..» og det er for å se også hvilke triggere som gir smertetoppene. mine triggere er stress, støy, kaotiske butikker eller plasser, selskaper (Dessverre) og varme. Spesielt når det er trykkende sommervarme, stillestående luft og jeg ikke får ned temperaturen ...

Ja, og selvsagt alle former for aktivitet er også en av de verste triggerne, så du kan jo tenke deg hvordan det er for ei som elsker å løfte vekter, med benk, mark og bøy, har det nå?!

En tidligere fitnessvenninne, som jeg både har trent med, som har coachet meg, og vært nær i de årene vi begge konkurrerte, kjente meg nesten ikke igjen. Ikke fordi jeg hadde forandret meg så mye, men fordi duracell-kaninen hun kjente er totalt flat!




Medisinene jeg tar gjør meg ikke mer aktiv heller, for da må jeg ligge og slappe av slik at jeg kanskje kan sitte opp noen timer med mannen og ungene hans. Eller klare gå en liten luftetur med våre to firbeinte. «Men du kjører TupperwareParty, så du kan ikke være SÅ syk», var det ei som slengte til meg. Vel, du ser meg den halve timen, eller de 45 minuttene mine livesendinger tar, og etterpå hjelper Knut Einar meg rydde på plass, og ofte må han ta i mot bestillingene for meg, fordi jeg er utslitt. Men jeg ELSKER Tupperware, og jeg liker å kjøre liveparty på nettet, så det gir meg faktisk noe igjen. En liten glede som jeg kan leve litt på. Mestringsfølelsen over å ha klart noe, ikke bare være «sengeliggende lat». Jeg synes mestringfølelse er VIKTIGERE enn medisin, fordi den gir noe tilbake på det mentale plan. Hadde jeg bare skullet ligger i sengen og knasket piller hadde jeg råtnet vekk! Så dette får meg til å leve i ca 45 minutters tid en kveld midt i uka. Og DET er det ingen medisin for.

Så joda, du må gjerne spørre meg hvilke medisiner jeg bruker, og jeg vil svare. Men de er bare en liten del av min diagnose, uførhet og liv. En veldig liten del på ca 1,5 cm lengde og kanskje 0,4cm i diameter. Så den er en liten del av meg.


Nann





0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle