• Nann Jovold-Evenmo

Må virkelig kvinner senke kravene til hva de ser etter i en mann?

Mange menn er barnløse og enslige:  Den siste tiden har det vært fokus på men som er barnløse og single. Det er faktisk slik at 1 av 4 menn er barnløse!  Blant arbeiderklassen er det hvor menn er mest barnløse, “de vil se fotball og er oftere single” heter det i forskningen; som om fotball = single! De av disse som får barn, så er det oftere tilfeldig. Men det er ikke arbeiderklassemenn som er barnløse, fordi godt utdannede menn med både god økonomi, sunne interesser, og ikke noe å pirke på ang deres utseende heller, har ikke barn.  De forblir barnløse og single, og mange av dem har heller aldri hatt forhold.  Samtidig ser forskerne at det er stor gjenbruk av menn med makt og penger, som gjerne er etablert med kone og barn både to og tre ganger.  Mens menn i arbeiderklassen får barn tilfeldig, vil disse med høyere utdanning og status få barn etter nøysom planlegging og gjerne med flere kvinner (gjenbruk). 

MÅ kvinner senke krava? Det er mange som undrer på hvorfor det er sånn, er de for sære vrange og vanskelige eller er det et faktum at kvinner har en mal for hvordan en mann skal være. Er det slik at unge kvinner rømmer ofte bygda og strener mot byen i håp om å både realisere seg selv, sine drømmer og kanskje kapre en drømmemann etter spesifikke kriterier. Eller er det noe på det personlige plan som mangler.  Vi kan ikke stikke under en stol at kvinner i dag ønsker en utdanning og jobb, og ikke ønsker gå hjemme med barn resten av livet.  Samtidig med disse kvinnene som skal realisere seg selv,  så opplever jeg at flere og flere kvinner jeg kjenner på min egen alder er single. De har hverken mann eller barn, og mange har kanskje barn men er gått ut av et parforhold for mange år siden og har fortsatt ikke funnet en ny. Ikke fordi barna opptar mesteparten av tiden, men fordi de ikke møter noen. Jeg har hatt en lengre samtale med en single venninne om dette;  Hun er 40, fantastisk, dønn ærlig, fast jobb, absolutt ikke ensom, men hun er single.  Det som hun alltid får høre er “Du må senke kravene”, eller “Du har for høye krav”,  Min venninne er som mange andre kvinner i den alderen, som er single; Høyt utdannet, god jobb, har eget hus, klarer seg, selv, men mangler en partner; Og det er faktisk ikke henne eller dem det står på. Fordi det viser seg gang på gang at det er disse kvinnene som blir lurt av menn som kun er ute etter å lufte tissetassen, og så ikke har ønske om noe mer.  At kvinner derfor får skylden for at det finnes et hav av single, barnløse menn blir for meg feil å påstå fordi dette skjer med kvinner også.  Kvinner er kanskje i mindre grad barnløse, siden en ONS kan gi fruktbare resultater, eller et besøk på en storkeklinikk i Danmark har vært løsningen før eggene tok slutt. Men de er like forbannet single.  Dog det tar ikke bort det faktum at kvinner også i stor grad er single, uansett hvor vakre og flotte de er, de velges faktisk ikke av menn.  Hvorfor? 

Menn som skal ha barbiedukker? Neida, og Faktisk ikke!  Det er forskjell på hva menn ser etter i kvinner, og det handler om både status, miljø og alder. Det har jeg erfart etter de mange årene jeg selv var single, men også fordi jeg er en “observatør”, Jeg elsker sitte å se på mennesker, hvordan de interagerer med hverandre, hvordan de velger og ikke velger partnere og så videre. Jeg har hatt ganske gode antenner for det, og sett ganske tydelig hva menn i visse aldere ønsker, ut fra hvilke miljøer de er i, og hvilken sosial status de har.  MINE OBSERVASJONER: Menn som har lav sosial status, gjerne yrkesfaglig utdanning/ingen utdanning, tiltrekkes ofte normale jenter med et pent smil, og som regel har det liten betydning for om disse har barn fra før av. Dette kan nok også avhenge av arv og miljø, da mange av disse holder til i samme miljø. Det er også mer vanlig at personer i miljøene ender opp med andre i samme miljø, etter at forhold har blitt slutt.  Menn med middels høy status; Høyt utdannet, god jobb, gjennomsnittlig inntekt på over 500 000kr året, og som har både utseendet og personligheten med seg, henter som regel kvinner fra samme miljø; Høy utdanning, gode “referanser”, og lite å sette fingeren på. Disse får som regel barn sammen etter at begge har skapt et god økonomisk plattform, men både hus, bil og kanskje en hund eller katt. Familieforøkelsen kommer etter noen år, og disse er ofte likestilte foreldre med tanke på omsorg og foreldrepermisjon.  De med høy sosial status, Dette er i sjiktet (Reitan, Stordalen, Ringes osv). De går etter høystatus-kvinner; I Norge er dette unge, vakre, veldreide og armheng. De fungerer lenge som partner, selv om han selv er godt oppe i årene. Dette er kvinner som klarer feste natten igjennom og opptre fresh som faen på instagram tidlig på joggetur morgenen etter.  Når hun begynner ønske barn; byttes hun ut ed en yngre modell!  For han har garantert barn fra før.  (jeg gjør oppmerksom på at dette er mine observasjoner, ikke forskningsbasert)

Det handler ikke om å være desperat:  Det er ikke snakk om desperasjon i disse kvinnene, men jeg kan forstå at det ikke er kult å være single på 15 året når du begynner nærme det 40, fordi du føler du aldri er god nok for noen. Du er god nok som leketøy, men aldri som partner.  Jeg vet den følelsen, for jeg har selv hatt den; Fra jeg var 20 til jeg var 39 var jeg faktisk ikke noens valg. Jeg var ikke en menn ønsket være sammen med, men jeg var god nok å “ligge med”, i den forstand at jeg ble lurt trillrundt og trodde at denne personen liker meg, og synes jeg er flott.  Så viste det seg gang på gang at “NEI! jeg var ikke god nok”, noe jeg også ble fortalt rett ut. Jeg var i noe jeg trodde var 3 lange forhold, som viste seg å være en lek for de jeg var i forholdet med. Som aldri så på meg som noen partner.  Jeg fikk i denne perioden høre at jeg var “for kravstor” , jeg var “for sterk” , “jeg snakket for mye”, “jeg hadde for mange meninger”, Jeg kjenner flere fantastiske kvinner som i dag forteller meg at det er nettopp dette de får høre, om å være for sterk, kravstor, mye, for selvstendig osv  I bunn og grunn sier alle at man hadde fått seg en kjæreste og partner dersom man hadde vært noen helt annen enn seg selv. Og er det riktig at man skal endre personlighet og late som man er en man ikke er bare for å få en partner?  Selv har jeg vært heldig, for i en alder av 39 måtte jeg min drømmemann. Det vil si jeg møtte han igjen. Den jeg falt for som 14 åring og hadde hatt som “mal” siden. Og det at vi fant hverandre i voksen alder har fått meg til å innse at jeg hverken har vært for mye, for sterk og selvstendig, eller for kravstor; Jeg har faktisk ikke vært kravstor nok! Jeg har faktisk ikke gått etter det jeg faktisk ønsket meg; Han!  Jeg var for opptatt av å se mine egne feil og mangler som partner til å innse at det faktisk var noen som matchet den jeg faktisk var der ute, og derfor hindret meg i å lete etter nettopp denne personen. Ikke visste jeg  at han flere ganger var innen rekkevidde, vi gikk forbi hverandre utallige ganger i livet, uten å se hverandre. Hadde vi begge løftet blikket tidligere, så kanskje ting hadde vært annerledes. 

Jeg synes vi skal slutte be folk senke krava:  Det gjør jeg virkelig.  For det er ikke noe som er mer tullete enn å be folk senke krava, for det viser at du ikke hører etter hva vedkommende forteller deg når de sier hva de ønsker i en partner.  At jeg ønsket en som var kjekk og vakker, var ikke det samme som det du la i det.  At jeg ønsket en som var snill og deilig, var ikke nødvendigvis beskrivelsen som du hadde i hodet av de to begrepene.  Vi er forskjellig og har totalt forskjellige preferanser i hva vi ser etter og ønsker av en partner, men det betyr ikke at man er for kravstor.  Jeg vil heller påstå at den dagen du IKKE har krav til en partner er den dagen du virkelig har tapt alt! 

Nann Jovold-Evenmo  Reell Likestilling ENK  Tlf 46546485  epost reelllikestilling@gmail.com 



1 kommentar


0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Kristin Gjelsvik MOBBER

Til Kristin Gjeslvik. Jeg satt med sjokk og undring å så på din ranting mot Sophie Elise på Vixen Awards nå i helgen. Og må innrømme at først ble jeg stum, så ble jeg regel rett forbanna. Ikke fordi