Sist natt gikk jeg til sengs med håp. Håp om å sove, kanskje noen timer.
Knut Einar sov på ene gutten sitt soverom for å la meg få «slippe snorkingen», som han sa.
Det er jo ikke å slenge under en stol at når jeg holder på å klikke i vinkel, helst bare vil krølle meg sammen og grine av smerter, så er snorking ganske irritabelt.
Annen hver uke er ikke guttene her, så da har vi tre soverom å ta av. Så ja, det hender vi sover hver for oss, fordi han tar hensyn til at jeg ikke får sove, og han snorker som et gammeldags godstog med ødelagt dampmaskin.
Vel, jeg la meg. Rigga meg til med hundene på hver sin hodepute, med hver sin babydyne. Og så jeg på min faste. Jeg hørte Knut Einar gikk og la seg. Knirka i dobbeltsenga på naborommet, og så ble huset stille. Lenge. Luna knurra som vanlig i søvne, antagelig drømte hun om å bite noen i leggen, eller at hun var i krigen mot noen mye større.
Vrir og vender på meg,
Klokken fire må Lucas ut. Jepp. Ut på runde en.
I morgenkåpa til Knut Einar, med tøfler og jakke på er vi ute og vandrer i gata. Jeg ser ut som ei pulverheks, men smerter i huet som er hinsides.
Inn døren, men Neida. Lucas må ut igjen, men før vi kommer oss ut klarer han å spy ut gulvet på kjøkkenet. Og når jeg sier spyr ut, mener jeg virkelig at det spys ut. At en liten kropp klarer få opp så mye er utrolig. Jaja. Pulverheksa med sine firbeinte er ute i gata igjen, og heldigvis ingen å se. Så vi slapp skremme livskiten av noen. Da vi kom inn drakk jeg litt vann, satte meg i stua og venta på neste runde. Den kom klokka seks. Hadde i det minste fått på meg klær denne gangen. Men jeg er hvit som et spøkelse, ser ut som jeg har fått slag igjen. Ja, sånn er livet.
Vel inne fra siste runde er begge hundene trette og slitne, så vi går å legger oss. Orka ikke kle av meg, så jeg sluknet med klær på rundt halv syv-syv.
Knut Einar stod opp ut på morgenen, fjerna kjøkkenmatten og oppkastet, som nå var stivnet til en pulvermasse (bruker Extreme Carpet Shampoo Powder).
Han har vaska og ordnet alt.
Lar meg sove, og tar hundene med ut på tur.
Jeg våkner ved tretiden, ødelagt. Hangover følelse i hele meg. Hodet er verre enn i natt, og jeg har mest lyst å amputere hele venstre side av hodet. Men det ville kanskje sett rart ut, ikke sant.
Kommer meg ut av senga. Må kaste opp litt, men får meg opp og ut i stuen. Der sitter jeg og ser på en søt feelgoodserie når Knut Einar kommer hjem fra sin faste
kardiorunde. Han går hver ettermiddag tur for å lufte hodet, og få kardio. Som regel mellom 7-10 000 skritt. Han smiler og skravler, svett og rød i kinnene. Nydelig. Er det rart jeg er like forelsket seks år etter?
Ettermiddagen går. Snakker med mamma som er værfast hjemme, men med godt mot. Hun er vant til det, og trives når det røsker godt i veggene. Har klart å dusje, og Knut Einar har stappa i meg morfin, for det er igjen en sånn dag.
Har time hos nevrologen på torsdag, og da skal vi snakke om smertelindring. For de må finne en løsning sammen med fastlegen, ellers må de ordne med sosionomen på sykehuset, slik at de kan hjelpe oss med søknader om både hjelpestønad, forhøyet grunnstønad, BPA ( brukerstyrt personlig assistent) og mer. Nok er nok. Om smertehelvete er det jeg må leve i, så skal vi fanken meg ha all hjelp som er også. For det her er ikke et liv jeg unner noen.
Lever du eller din partner med kroniske smerter? Hvordan takler dere dagene?
Hvilke metoder eller hjelpemidler bruker dere?
Nann