Det er mange ting som rører seg i hodet på en som er kronisk syk, og en av de tingene er om man klarer være en god mamma, bestemor, kjæreste og ikke minst venn.
Jeg vil lufte noen tanker ang det med venner, for jeg har uten tvil mistet mange jeg anså som venner etter at det smalt i hodet 17.08.17.
Ikke med på livet mer; Det at jeg ikke lenger klarer stille opp på kort varsel, kommer løpende på fest, eller kommer når det er «jentekveld» gjør noe med de kontakter man har. Det slutter å komme invitasjoner.
Rett og slett
Det er så at man ser »venner» og personer man tidligere var omgangskrets med på avstand.
DereS postinger i sosiale medier er all moroa du får være med på.
Klart det sårer. Klart man blir lei seg.
Og mange skulle bare vite hvor vanskelig det til tider kan være å ikke lenger være den som inviteres, eller folk besøker.
Jeg visste da jeg bosatte meg på Langhus at for mange er veien mellom Oslo og Langhus lengre enn Oslo og Hytta på fjellet. Men besøkene man faktisk forventet kom ikke, og enkelte av de som dukket opp sluttet å komme på besøk når man ble syk.
Er det fordi man ikke klarer stille opp på det korte varselet, og være sosial med mange? Eller ligger det mere bak?
En av disse var dønn ærlig, og sa at sykdommen min sørget for at hun trakk seg unna fordi hun selv var syk og ble påminnet hvordan vi en gang hadde vært; begge fille av liv, like aktive, trente hver dag, for ikke snakke om alltid ha tid og energi til å være med på ting. OG jeg forstår henne så innmari godt, for det er veldig sårt å vite hva man en gang var, kontra det vraket man er når
Samvittigheten min;
En annen ting er at man som syk konstant har dårlig samvittighet for at man IKKE stod først i køen over se som vil holde babyen, eller hilse på den «nye» kjæresten, eller være der det skjer når det skjer noe blant dem man tidligere var en del av. For man føler på at smerten tar overhånd, og man trekker seg tilbake. Og det har kok skapt skuffelser blant de man kjenner, for kanskje har man akkurat da en god periode og klarer være på en tilstelning, men ikke på den neste som andre er vert for.
Du skjønner tanken?
Noen vil alltid måtte føle seg forbigått fordi DU som er syk ikke KAN velge og vrake i dager du klarer og kan være sosial. En person som ikke er syk vil kanskje ikke forstå dette, føle seg tilsidesatt eller ikke viktig nok.
Det er en ond spiral mange ikke vet om;
Du føler deg i stor grad forlatt, samtidig som du føler du har sviktet alle de som du før var en del av. Du er ikke lenger den som står parat, eller kommer susende i 100 i 80-sonen innover for å være en del av Moens gjeng.
Ikke har du økonomi til å delta på noe heller, fordi du har uføretrygd som KNAPT er til å overleve av, og går i minus konstant. Da er det kanskje ikke rart du ikke er deltagende de gangene du har litt energi heller. Men det er jo sånt man helst ikke skal snakke om, fortelle om eller si så mye angående.
Økonomi og sykdom er tabu,
og har du dårlig råd i tillegg til å være syk; da er du ekstra utstøtt. ikke fordi de gamle vennene forsvinner. Men også fordi det er uhyre vanskelig å delta med de som faktisk har blitt værende, til tross for at de vet du er syk og ikke alltid er med. Eller, rettere sagt, aldri er med på noe.
Økonomi er en stor belastning for oss syke. Ingen planla bli syk eller uføre, så derfor var ingen av oss et sparemenneske; «I tilfelle æ blir sjuk, så skal æ spare mæ opp ti miliona» sa ingen! ihvertfall ikke jeg!
Så da er det en ond sirkel;
Ensom og forlatt, har man rett og slett ikke helsen eller økonomi til å bli med de som ble.
Du skjønner tegninga?
Nann