Mange har fått med seg høstens kritikk av Hadia Tadjiks bokomslag, hvor fokuser var på hennes «power suit», altså klesdrakt. Hun ble forsøkt sammenlignet med AOC (Alexandria Ocasio-Cortez, amerikansk politiker) som i sin grønne Power Suit frontet Vogue.
Feminint mente mange om henne. Verdig. Vakkert.
Vår egen Hadia Tadjik fikk derimot kritikk for å herme etter AOC, men ikke evne å fremstå som selvsikker, stilsikker eller som et godt forbilde. Selv om AOC har mer hud synlig, er det Tadjik som får påpakning om å være for utfordrende kledd.
Denne uken var Vogue ute igjen med nok en PowerWoman, en kvinne med politisk Pondus og styrke; Kamala Harris omkommende vise-president i USA. feminist, tøfft, i dress med converce sko. Kritikken har haglet;
huden er for lys, for jordnært, og for ikke snakke om hvitvasking av en afroamerikaner.
Andre har heiet henne frem som dristig, menneskelig, i tiden.
Hvorfor er det sånn at vi leter etter «budskap» i kvinners antrekk, mens menn aldri kommenteres. Antar vi at menn har skapet fullt av dresser som er like, og bytter hver dag? Og at kvinner skal sende budskap med sine klær?
Konservativ? Nå skal det ses at jeg i jobb var konservativt kledd for å bli tatt på alvor. For hvem tar en kvinne i rosa kjole, pusepelsveske og hvite sandaler seriøs som leder? Ikke jeg. Bimbopreget er ikke lederklesstil.
Dressjakke, drakt, dress, skjorte mm var vanlig i flere av mine tidligere yrker. Og jeg tenkte alltid på at jeg skulle være bekvem i klærne, selv om de viste at jeg var «the woman in charge», også med sorte joggesko. Til vanlig er jeg den som elsker camobukser, slitne t-skjortene og gjerne en slitt skinnjakke. Hestehale og uten make-up. Slik gikk jeg for det meste kledd i USA på fritiden, da jeg jobbet der borte. Da var reaksjonene når jeg dollet meg opp ganske kraftige, for folk var ikke vant til å se meg slik. Moro, kan en si. 😂
Når jeg tenker på reaksjonene jeg får når jeg gidder ordne meg litt, ja kle meg penere og børste håret en gang ekstra, så er det snodig at vi kvinner uansett utdanning og virke alltid skal ha et BUDSKAP med klesstilen. Jeg vurderer spørre alle menn i min vei hva deres budskap med påkledningen er.
Har de tenkt over om de myke menn, tøffe menn, harde menn ved bruk av den og den stilen?
Jeg undrer.
Jeg skrev denne teksten med Pierre Robert Ullundertøy, truse og bh fra Change, jeans fra Carlings, genser fra Devold, og sokker fra LaMote. Med dette vil mitt budskap være; jeg har ingen budskap. Jeg fryser! Det er -11 ute!
bilder: Vogue og TidenForlag
コメント