I natt sovnet jeg ikke før klokken fire, og det med ganske sterke medisiner i kroppen, rett og slett fordi jeg har en intens hodepine og kroppen klarte ikke holde smertene unna. Det skjer i perioder at jeg ikke klarer holde dem unna, nede, kall det hva du vil, men vanligvis så er det ren skjær stahet og pur faen fra meg selv som gjør at jeg holde smertenivået nede. Til en viss grad. Men det går til et visst punkt, så kollapser kroppen og alt av nervebaner skriker av overbelastning, og da er det ingen vei utenom morfinpreparater. Preparater jeg rett og slett hater. Og nekter å bruke, så mannen min nesten må krangle i meg. De tar ikke smertene, men kroppen får fred såpass lenge at den klarer hente seg inn igjen, og jeg klarer begynne jobbe med å holde smertene fra livet. Igjen. Until next time.
Smerter er individuelt, det er helt sikkert. Men jeg tror at dersom folk flest hadde hatt det jeg har dag ut og dag inn, i mitt hode, så hadde de kollapset for lengst. De som kjenner meg godt, de vet at når at jeg hovner opp over neserota, rundt venstre øye, eller at venstre siden av ansiktet «henger», da er jeg på en kollaps. En runde der kroppen sier «takk, nå har du overbelastet meg, og nå klarer jeg ikke mer». Samtidig som når høyrearmen begynner å vibrere, eller stemmen får en underliggende skjevling når jeg snakker, så er det fordi jeg jobber intenst med å kontrollere smertene for å «virke normal» overfor andre mennesker. Jeg skulle så gjerne tatt en pille og lagt meg, men det fungerer ikke sånn. Her er det ingen tabletter som fungerer; Jeg har prøvd alt fra vanlige smertestillende, epileptika, psykofarmaka, nevropatiske medikamenter til blodtrykksmedisiner. Ingenting tar smertene i hodet. Og jeg undrer på hvor grensen min går: For jeg tror jaggu jeg er tålmodigheten selv. For man skal være bra tålmodig som ligger dag ut og dag inn med intense smerter og HÅPER på at en dag våkner jeg og de har funnet en kur??
Jeg var inne på forum for Hemicrania Continua for å sjekke om det var noe nyere forskning. Må innrømme jeg kjapt kom meg ut derfra igjen, for der var det nok en del som har vært isolert fra omverden ganske lenge og endelig hadde funnet sine likesinnede de kunne snakke med. For det var bare snakk om medisiner, bivirkninger og hva de alle hadde hatt av disse. Og en overvekt av kvinner som diskuterte; Langt på natt satt da to kvinnfolk og diskuterte et medikament begge hadde vært på, som hadde gitt dem begge flust av bivirkninger; JA samtlige på pakningsvedlegget faktisk. Til og med prostatitt, tenk. Da klarte jeg pokker ikke dy meg, så jeg måtte bare lire av meg en setning, og det var det at jeg synes det var helt utrolig at et medikament klarte gi dem baller. Så forlot jeg den gruppa. Jeg orker faktisk ikke slike syte og klag grupper. Da kan jeg heller klage seg, de gangene jeg uttaler meg om diagnosen til de som spør «hvordan går det?» og faktisk ønsker reelt å høre hvordan det går. Dog jeg prøver fortvilet ikke bli en sånn syte og klage dame, jeg prøver! Så si ifra om du føler jeg klager mye over hodepinen min, lov meg det. Så skal jeg love å ta det til meg.
Akkurat nå skulle jeg bare ønske spesialistene kunne legge meg i medisinsk koma til de fant en kur eller en form for smertelindring, for jeg kjenner jeg har lite å gi akkurat nå.
Nann Jovold-Evenmo