• Nann Jovold-Evenmo

Jeg måtte takke for meg

Jeg har fått beskjed om at jeg skal prøve å trene, og siste året har jeg vært medlem på et av de beste gymmene jeg vet om; Puls Bøleråsen.

Det ligger på nærsenteret, rett ved siden av frisøren min (Bustetrollet), legen min, og Kiwi’en vi handler mest på. og det tar 10 minutter å gå dit gjennom skogen.

Trening var en stor del av mitt liv i mange år, og jeg elsker følelsen av å bruke musklene. Rive dem i filler, for å bygge de opp igjen. Konkurrere med meg selv om å bygge, skulpturere og forme kroppen min slik JEG ville ha den. Og stille i en og annen konkurranse for moro. Trening, kosthold, konkurranser, stevner, messer, ja alt det var en livsstil i mange år.

Så da er det kanskje ikke så rart det føles som at hjertet knuses, når jeg innser at det kommer nok ikke til å være for meg i fremtiden?

Jeg kan faktisk ikke trene.

Kroppen min nekter.

For hver gang jeg har vært på Puls siste året, så har hodepinen blitt verre. Smertetoppene har vært grusomme, og jeg har ligget og ristet i senga. I dagevis!

Bare det å gå meg en runde i nabolaget i høyt tempo, eller småjogging, fører til forverring av smertene. Så jeg må gi opp.

Gi opp treningen.

Jeg veier rundt 77-78kg.

Noe av det tyngste jeg noen gang har vært. Og jeg føler meg overhodet ikke bra. Men jeg får ikke trent. Ergo sliter jeg. Selv om jeg prøver gå med ved hjelp av maten, altså bruke kostholdet bevisst, så er det ikke enkelt. kroppen min er ikke aktiv nok til å kicke i gang forbrenningen. Det er ikke fitnesskonkurransekroppen jeg ønsker meg tilbake, men en slankere kropp på rundt 60-65kg.


De siste ukene har jeg vært mer sengeliggende enn på lenge, og det sliter veldig på humøret. Heldigvis har jeg min ektemann, som ikke bare er min klippe, men også den som ser hvor i den «mentale» verden jeg er, og trøster så godt han kan. De to små firbeinte er også to små lykkepiller i hverdagen.


Det går bra. Jeg må bare gråte litt over kroppen jeg en gang hadde , og at jeg måtte avslutte medlemskapet mitt på Puls Bøleråsen, og takke for meg som medlem. Fordi jeg blir verre av å trene.

Drømmen er å komme meg på et opptreningsenter/smerteklinikk for å få hjelp til å trene riktig, med smerter og ikke minst lære nye måter å jobbe med kroppen på i mitt lille smertehelvete



Nann




1 kommentar

Siste innlegg

Se alle