Det er mange ting som ikke er så enkelt når jeg er syk, og det kan være akutte smerter som kun sykehusopphold kan gjøre noe med. Dette skjer ofte på de mest idiotiske tidene, og ja, den dummeste uka; Når vi har guttene. Hvorfor skal jeg forklare! Savnet til Finnmark er stort. For der har vi begge våre familier. Spesielt i Alta, hvor jeg har både datter og svigersønn. Bror med samboer, kusine med familie, samt tanter og onkler. Ja, til og med mamma innom i ny og ne. Knut Einar har en far med samboer, en søster og svoger, niese og nevø, og han har fortsatt mange venner i Alta, selv om han har bodd her nede i over 15 år. Vi har altså begge stort nettverk i Alta, bestående av familie og gode venner, som hadde stilt opp på kort varsel både som barnepass midt på natten, men også hundevakt for de to små pelsbarna. For er ting akutt, så merker man at man er uten storfamilien ganske fort. Derfor er mitt savn etter nord blitt større etter at jeg ble syk. Samtidig ville jeg mistet verdifulle helsekontakter her nede, som er viktig for min diagnose og velferd. Dette fordi det er her nede, på Langhus, jeg har min fastlege som er veldig dyktig, lydhør og som har satt seg inn i min diagnose fortere enn mange andre leger ville gjort. Ja, for ikke å snakke om har vært villig til å gjøre. I tillegg har jeg et team på Rikshospitalet med Anne-Hege Aamoth i spissen, som har kompetanse på diagnosen, og som jobber med å finne en medisinsk mulighet for å redusere smertehelvetet jeg og de andre med HC har. Det forskes lite, de fleste har ikke engang hørt om diagnosen, så både fastlege Ted og nevrologene med Anne Hege i spissen er gull verd. Å ha en veldig sjelden nevrologisk diagnose er ingen enkel sak.
VI har jo et nettverk her sørpå, i form av gode venner, eksene til Knut Einar og gode naboer. Og det har faktisk vært en som har spesielt utmerket seg med et hjerte av gull; Knut Einars ekskone, Cecilie. Dette er personen vi uten å måtte tenke to ganger vet vi kan ringe klokken to om natten og be henne komme til oss for å være her med guttene og hundene når smertehelvetet er på topp og sykehus/legevakt er eneste mulighet. Ringer vi går det fem minutter så har vi en trøtt Cecilie inn døren. Det er ikke mange som har et så godt forhold til sin eks at denne kommer og hjelper når ny partner er syk, men det har vi. Og hun vet også at vi er her skulle hun trenger oss midt på natten. I underetasjen her er det også noen av våre beste venner, Hilde og Øyvind, som vi kan ringe på hos. Og skulle det være noe, så står de parat til å ta Lucas og Luna, om vi blir borte noen dager grunnet HC. Å flytte nordover er ikke bare-bare En ting som bekymrer meg med mitt ønske om å flytte nordover, selv om familien og barnet mitt trekker meg dit, er mangel på leger og spesialister som KAN min diagnose. For jeg hadde nok måttet gjennom en runddans hvor enkelte hadde forsøkt å «finne opp hjulet på nytt» istedenfor å sette seg inn i min diagnose. Selvsagt vet jeg av fastleger i Alta som uten å blunke hadde satt seg inn i min diagnose; Fastlegen Tone Leinan, som både har vært klassekamerat på ungdomsskolen og videregående, men hun har allerede vært min fastlege. Og hun hadde nok forholdt seg til nevrolog Anne Hege sine uttalelser, og satt seg inn i den lille forskningen som finnes på området. Dog, jeg har ikke ønske om å havne på Hammerfest Sykehus, fordi jeg rett og slett har NULL tillitt til dem som behandlende sykehus. Hverken for min diagnose eller andre. NADA tillitt. Dette grunnet mine erfaringer med sykehuset gjennom hele livet. Både som pasient selv, men også pårørende. En annen ting er jo jobb. For Knut Einar MÅ ha en jobb å gå til. Jeg tror nok han kjapt hadde fått jobb, for jeg tenker det garantert er selskaper, firma eller offentlige kontorer som trenger en databasemann med erfaring fra drift av databaser, mm Guttene er viktigste årsak; vi kan ikke bare flytte fra guttene. Yngste er bare 12, snart 13, og trenger pappaen sin. Kanskje mer enn noen gang. Og eldste er snart 17 og vil trenge pappaen sin i de årene som er igjen før han er voksen. Så da er det ikke bare å fikse en jobb og stikke nordover med hushold og hunder. Det er to mennesker til vi må tenker på. Ikke for det; kan gjerne ta de med oss, men da vil nok mammaene sette seg på bakbeina. Det er 100% sikkert. Hvorfor ønsker jeg da flytte nordover? Vel for å si det sånn: Sommeren her nede er ikke så lang, men den er faktisk varm. På det varmeste er jeg uansett sengeliggende. Vinteren er rå og sur, og jeg foretrekker en helsikkes kulde foran en rå og fuktig høst og vinter. Jeg elsker mørketiden, og fungerer faktisk noe bedre da, fordi det er mørkt og kaldt. Og så lever jeg for å kunne sitte oppe (siden jeg ofte er våken uansett natta pga smerter) i midnattssola, og slappe av. Sommeren der nord er lang og lys, vinteren er lang og mørk, og jeg liker det. Samtidig er familien min der og svigerfamilien er der, og de fleste av mine venner er der. Jeg har et savn etter datteren min, roen jeg finner ved havet, marka og nord generelt. Og jeg savner å ha folk som bare plutselig dumper innom på kaffe, for det er ikke så vanlig her sør. Samtidig savner jeg det å være et sted hvor hundene kan løpe fritt i hagen, og ikke plager andre. Hvor jeg kan sitte på trappa på morraskvisten og nyte en kaffe, selv med smertehelvetet i hodet. Jeg ønsker å ha større plass, slik at Knut Einar slipper måtte gå i garasjen for å spille. Og hvor guttene kan spille xbox eller PS4 og rope og chatre uten at det høres så godt. Fordi det i nord er mulighet å finne hus til mindre enn denne leiligheten koster.
Nå drømmer jeg meg bort igjen, til et hus utenfor Alta med en nedlagt fjøs hvor man kan ha musikkstudio, øvingslokale og kanskje et treningslokale på den gamle låven. hvor jeg kan sitte på trappa og kun høre vinden som hvisker til gresset, og biene surrer. Ja til og med den helvetes KLEGGEN! Sauer på jorda bortenfor. Og kanskje jeg hadde hatt ei høns eller fem selv, som tuppet rundt mens de kaklet til hverandre og hundene. Eller sitte inne med varm kakao, høre vinden suse rundt hushjørnene mens snøen laver ned, og Knut Einar bannes over at han igjen må ut med snøfreseren for å få vekk den hvite møkka som kommer fra himmelen. Samtidig som han legger inn en kubbe til i peisen. Det er noe med det. Å drømme seg hjem. Nann