Jeg ligger i sofaen, etter å ha gitt opp å sove. Huset er stille, skallsikringen er på, og eneste lydene på utsiden er en og annen nabo kjører forbi. Noen starter dagen allerede i femtiden.
Selv er jeg utslitt her jeg ligger. Hodet verker som et helvete, og søvnen vil ikke komme, uansett hvor mye jeg har prøvd.
Mannen sover søtt med en liten pelsball i nakkegropa, og jeg hører vinden suse i takt med snorkingen fra mann og pelsball.
Det tusler forsiktig med døren inn til soverommet når pelsball nummer to, den største og eldste kommer tuslende for å se etter mor. Det er oss to i stuen nå. Jeg og Lucas, mor sin godgutt. Han kommer opp i sofaen og legger seg helt inntil, som for å trøste. Han skjønner nok at mor er dårlig, og har smerter, for han legger labben slik at den er bortpå meg som en «jeg ER her, mor. Jeg skal passe på deg» . så sovner han med et tungt sukk, og krøller seg sammen mot meg.
Så jeg er ikke ensom her jeg ligger i sofaen, og hører nabolaget våkne. For jeg hører både mannen puste, dra litt tømmer, og gjevne pusten til min lille nydelige voffs som sovner, og sover så godt når han kommer og skal passe på.
Ensom? Nei. Jeg prøver å fokusere på andre ting en smertene i hodet. Alle de små tingene. De som gjør livet godt, til tross for hodet.
Kjærligheten fra både den tobeinte, og to små pelsballer som krøller seg inn til hvert sitt menneske tidlig på morgenen. Før verden våkner.
Comments