• Nann Jovold-Evenmo

Hvordan går det med deg?

Det er innebygget i folkesjela å spørre folk man kjenner om hvordan det går med dem når man møtes: Hvordan går det med deg? Hvordan har du det? Men egentlig er det vel ingen som ønsker en utredning på hvordan det FAKTISK går med den man møter. Det er en generell høflighetsfrase på lik linje med alt annet generelt pisspreik man lirer av seg der man egentlig haster av gårde gjennom livet. Det er mange som sliter med samlivsbrudd, familiefeider, krangling om hvor gjerdet skal stå mellom oss og naboen, for ikke å snakke om de som er syke eller er pårørende for syke. Kommer man inn på slike tema, så penses samtalen over på noe annet. Noe mindre personlig og skremmende. Det er ikke nødvendigvis slik at motparten ikke har ønske om å høre hvordan det faktisk går med deg. Det er bare ekstremt skremmende for noen å forholde seg til disse dypt personlige tingene. Ofte lyttes det med halvt øre, og når du slutter å snakke så kommer det «God bedring da», og så legger man samtalen til noe annet, mer lystig. Jeg har full forståelse for dette, og det er nok slik vi er skrudd sammen. For vårt spørsmål om «hvordan går det med deg?» er en ryggmargsrefleks, og mange av oss har sikkert ønske om å bite av oss tungen i det samme det glapp over leppene. For hos mange er det ikke et ønske om å høre sykdomshistorien din, eller hvordan det ligger an i skilsmissen.

En ting som gjør meg oppgitt der folk haster av sted, og samtidig spør hvordan det går, er disse som kommer med endeløse forslag til hvordan du bør gjøre det om du faktisk ikke har det så bra. Som kronisk syk selv har jeg møtt en del slike, som ikke har min diagnose. Ei heller vet hva det er snakk om, men gud bedre så mange tips de har. Du må gjøre «sånn». 2 Har du prøvd å gjøre dette, eller denne behandlingen. 3. «Jeg er ikke lege men……» 4. «Jeg bruker alltid å …» Er du genuint opptatt av personen du spør om hvordan denne har det, så holder man kjeft, lar personen snakke og ikke overøser de med haugevis av tomme råd, forkledd som spørsmål. Vi er faktisk ALLE like ille der, og jeg har tatt meg i det mange ganger, å komme uoppfordret med råd eller tips, uten av vedkommende har spurt om det. Jeg har bestemt meg for å bli flinkere til å lytte, høre hva de har å si, og gi råd dersom jeg blir spurt. Dette med å bombardere folk med råd, tips, overlegne spørsmål som egentlig er ganske «fordummende», er også en del av folkesjela. Kanskje fordi vi gjerne vil hjelpe, men også fordi vi forsøker kutte av vedkommendes utredning om hvordan denne har det. Vi vil fort til avslutningen, så vi kan si hadet og løpe videre i vårt stressende liv.

Dagen i dag tippet over i Juli og mange går mot en generelt roligere sommermåned, med sene kvelder, lyse netter og ikke minst koselige sammenkomster med vin i glasset. Som alltid når man har vin i glasset og sitter ned og skravler, så kommer det «hvordan går det med deg?» Det kan komme mange betroelser over det glasset med vin, og tunga sitter kanskje løsere enn ellers, men vi snakker mer sammen når vi senker skuldrene. Mye er nok svada og høfligheter, men det er også mange som snakker om det som ligger dem på hjertet. Jeg selv elsker å snakke med mennesker, spørre hvordan de har det, og jeg både snakker med, trøster, gir en klem, og ikke minst; er lyttende til de som vil snakke. Det er viktig for meg å ikke fremstå som allvitende dommer, eller en søppelbøtte for den del, og jeg mener det er stor forskjell på det å bry seg om og bry seg med. Generelt sett bryr jeg meg OM mennesker i min omkrets. Jeg liker ikke sladder eller baksnakking, det sier jeg ifra om. Noe jeg er tydelig på er at jeg legger meg ikke opp i dine feider, for de er ikke mine. Men jeg lytter.

Over til det glasset med noe godt i, som samtalen deles en varm sommerkveld. Vinen er nok god, for jeg er i hvert fall sær på vin Samtalen flyter, og så er vi over på «hvordan går det med deg?» eller «hvordan er helsen?» Men vil vi egentlig høre om det? Er vi egentlig interessert i hvordan det går? Personlig mener jeg at man ikke skal spørre om noe om man ikke ønsker vite svaret.

Om jeg spør deg hvordan du har det, eller hvordan det går, så er det fordi jeg er genuint opptatt av hvordan du faktisk har det. Jeg spør fordi jeg har omsorg for deg. Jeg spør fordi jeg vil vite at du har det bra. Når du er ferdig med å lette hjertet og sjelen din, så spør jeg om det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe. Sier du nei, er det greit. Er det noe du vil jeg skal gjøre, så skal jeg i hvert fall forsøke.

TIPS: For dere som gjerne deler en sen sommerkveld og praten går: Om du spør noen om hvordan de har det; stå i det når svaret kommer. Lytt! Vær tilstede. Ofte er det ikke mer enn det. Ha en god sommer.



0 kommentarer


0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Kristin Gjelsvik MOBBER

Til Kristin Gjeslvik. Jeg satt med sjokk og undring å så på din ranting mot Sophie Elise på Vixen Awards nå i helgen. Og må innrømme at først ble jeg stum, så ble jeg regel rett forbanna. Ikke fordi