Det kommer en dag i morgen

Mens innboksen spammes ned av bedrifter og butikker som vil fortelle at de tar viruset på alvor, og samtidig sender liste over hvilke varer de har på salg i dag, så er det en ting som er sikkert: VI skal leve ETTER Coronaen også. Kanskje blir ikke samfunnet som før. Vi vet allerede nå at bedrifter som har vært sårbare, og bedrifter som har fremstått som overhodet ikke sårbare legger ned. Folk blir arbeidsledige og dette skaper et enda større press på velferdsstaten enn for to uker siden.

For to uker siden handlet velferdsstatsdiskusjonene om de late jævlene som er uføre, og at de og de eldre er et «problem» for velferdsstaten. At vi uføre er syke og derfor ikke kan jobbe, forsvant i de høyrevriddes raljering av privatisering og hvor slemme vi er som drar goder av staten mens vi er late og ikke vil stå i arbeidslinja. Det var så lett å bare gå på NAV. Nå kneler hele systemet; både mennesker, pengebingen og ikke minst datasystemet for de som jobber på nav. Vi uføre og trygdete er plutselig ikke nevnt i det hele. Folk er sinte over at det tar for lang tid å få stønader de har krav på i disse corona-tider, og man oppdager at kanskje det ikke er så jævla lettvint å gå via NAV som folk først trodde. GODT , sier jeg. Så kanskje de har mer tiltro til oss syke, som må tråkle oss gjennom nav-systemet mens vi samtidig er i behandling og ikke har annen inntekt. Så har vi alle bedriftene som må permittere eller si opp. Noen har dårlig likviditet, og det skjønner vi. Men utbyttefest i delstatlige og private selskaper er en skam! Samtidig som de tar ut utbytte så skal de kreve corona-stønad for å betale ansatte og berge bedriftene? Skammelig. Dette viser at INGEN norske bedrifter er rustet for krise. Utbyttefester og aksjonærenes inntekter går på bekostning av overlevelsesevne og tanker om å ha drift senere. Her bør det innføres en lovhjemmel om at man ikke skal kunne ta ut utbytte før man vet at selskapene kan overleve en krise på minimum ettårig varighet. Altså; de må ha krisebuffer ellers får de ikke utbytte. Vi ser at alle bedrifter er dårlige på dette, og derfor bør små og mellomstore bedrifter få mulighet til å ha forsikringer for dette mens de selv bygger opp en liten buffer.

Distriktet er også sårbart. Jeg ser selv fra min hjemkommune, Loppa i Vest Finnmark, hvor INGEN i ytre delen av kommunen er kontaktet av helse eller kommune for å få informasjon om Corona, smittevern eller hvordan de går frem om noen i disse veiløse bygdene blir syke. I tillegg har disse strenge restriksjonene om motorferdsel ført til at folk ikke kan kjøre snøscooter for å hente matvarer på båtene som kommer til. Deres eneste mulighet for å handle er via lokalbåtene, men uten snøbrøyting vinterstid, er de nødt til å bruke snøscooter. Og plutselig ble snøscooter på helårsvei (som ikke brøyter fordi kommunen ikke gidder) også ulovlig, og håndheves med jernhånd. Så der er folket, som til tross for statens sentraliseringsiver, har valgt å bli på hjemplassene sine, og holde lyset i vinduet i bygdene tent; De blir kvalt av restriksjoner og strafferammer som er hinsides. Skal de sulte i hjel? Fryse i hjel? Eller kanskje de ikke skal ha rett på livsviktige medisiner? Kommunene er ikke rustet til å ta vare på sine innbyggere. Når faren er over, og smittekurvene begynner peke riktig vei; så håper jeg både stat, kommuner og andre begynner tenke. VI trenger lokal beredskap og beredskapssystemer like mye som nasjonale. Der de nasjonale har overordnet nivåer, både lokale miljøer ha beredskapsplaner og utstyr tilgjengelig til neste krise. For den vil komme, om ikke i morgen så innen noen år. Kanskje har vi bare ti år på oss, eller mindre, til å ruste landet for en ny pandemi. Derfor trenger vi å bygge opp beredskapslagre og planer i bygd og by, kommuner, fylkeskommuner og nasjonalt. Vi trenger all men on deck! VI må ruste opp bedriftene til å tåle en slik belastning, og vi må gi virkemidler som gir dem muligheten til å stå i det. Rentefritak, kommunale og statlige oppstartsmidler som inkluderer kunnskap om kriseberedskap og hvordan man ruster seg for det. Hva vi trenger er en plan for å bli selvforsynte, og for å være bedre rustet for en krise: Bygg opp landbruket og fiskeriene. Mer industri i Norge, vi må slutte outsource og selge ut. Flere statseide selskaper. Alle menn og kvinner i arbeid Løsninger i arbeidslivet som sikrer de ansatte bedre, også i krisetid.

Det er nå vi ser at samferdsel, helse og sikkerhet må være på statlige hender; Helsevesenet skal være statlig eller fylkeskommunale. Jernbanen og togtilbud, samt ferger og busser bør være i offentlig eie og drift. Strøm og telefoni/nett bør være statlige, slik at man til enhver tid har kompetanse og kapasitet til å levere. Private aktører har ingenting i slike markeder å gjøre. Vi må tenke sikkerhet og leveranse, også i krisetider og ikke profitt. Forsvaret bør rustes bedre til å være en aktør i slike tider, samt helsevesenet lokalt må ha lager med viktig og nok utstyr. Vi må slutte drifte landet i en «jaja, vi bestiller når vi trenger»-holdning.

Vi skal leve etter denne krisen. Det vil bli bruk for alle som er arbeidsføre, for å bygge opp landet, næringslivet og helse på nytt. Er det noen denne corona-krisen har vist oss, så er det at vi er alle sårbare. Landet er sårbart i alle ledd, fra enkeltindivider til øverste ledelse på statlig nivå. Vi må endre dette til neste pandemi slår til, og vi må begynne det arbeidet nå. Det kommer en dag i morgen, la oss ta lærdom og gjøre oss sterkere, bedre rustet og med mer kunnskap. Arbeidet begynner i dag! Foto: FHI, Nettavisen, Gretha Lindberg og Altaposten.