• Nann Jovold-Evenmo

Å brenne for noe uten Kampretorikk

Jeg har mange ganger fulgt debatter hvor likestilling er tema, og det er ikke fritt for at jeg har gått rett i fella selv; nemlig kampfella. Du vet der man er så engasjert at man ikke ser lengre enn sin egen nesetipp og blir så forbanna at all vett og forstand bare glipper helt, og alt går i svart. Der mange velger å gå direkte på person i stedefor å diskutere sak. Jeg er vokst opp i en familie hvor sak og person sjelden er to forskjellige ting, hvor de mikses om hverandre og INGEN ser lengre enn sin nesetipp. Og tro meg de fleste i vår familie har både stor nese og lange ører. Bestefar var kongen av store ører og stor nese, og vi arvet alle han på ett eller annet vis. Og retorisk sett så er vi alle en helsikkes haug med analfabeter. Med en grad av Asperger innabords så er jeg heller ikke kjent for å ha nyanser i min fremgangsmåte når jeg møter mennesker eller diskuterer, og i min tid som fagforeningsleder så var det nok ikke uten grunn at Helge og resten av gjengen i gruppa kalte meg «bulldoseren» i forhandlinger. For jeg sa mitt, gav rett og slett faen i hva andre mente, og firte ikke en tomme. Å sitte på andre siden av forhandlingsbordet for meg var som å leke «I dare you»; Du vet der du kjører mot en annen bil og later som du skal krasje front mot front for å se hvem som svinger unna først. Eller sist. Etter som?. SÅ jeg kan trygt si, med handa på hjerte; Jeg er Ronald sitt barnebarn, og jeg har gått i kampfella jeg og! Men jeg har blitt bedre, og jeg jobber hardt for å fremme en sak jeg tror på.

Jeg er lidenskapelig opptatt av menns utfordringer i dagens norske samfunn. Et samfunn som på mange måter er likestilt, men hvor vi både for menn og kvinner har en lang vei å gå. Problemet med å fronte en mannssak er at vi er redde for alt som er nytt og denne redselen vil gi næring til antakelser om at vi er ute etter å ta andre grupper som er for likestilling og likeverd, for vi snakker jo om menn. Mange tenker jo at likestilling handler om at kvinnen skal ha likestilling, for det er jo alltid de som har vært de som har vært underlegen, de som ikke har fått, eller de som har blitt trampet på. Derfor vil en mannssak måtte være å kjempe for at kvinner igjen skal underlegge seg menn. Og jeg forstår at dette er det mange vil tro, for en mannssak hvor menn og menns rettigheter er i fokus er faktisk skremmende på mange som har kjempet for at kvinner skal ha likhet og likeverdige rettigheter i et mannsdominert samfunn. Men det handler ikke om det.

Det handler faktisk ikke om å ta ifra kvinner noen rettigheter eller muligheter i det hele tatt, for i motsetning til hva andre måtte tro; så mener jeg det finnes rom for både Mannsdagen og Kvinnedagen. For begge dagene er like viktige.   Det er slik at kvinner sliter fortsatt når det kommer til likelønn, mens menn har fortsatt ikke egen opptjeningsrett på foreldrepermisjon. Likevel så er det bare menn som dør i arbeidsulykker, og fem ganger så mange menn som kvinner tar selvmord. VI trenger mer fokus på menn og psykisk helse. Selv om det fortsatt er flest menn som er Administrerende Direktører, så er det også dobbelt så mange menn som dør av hjerteinfarkt enn kvinner (kilde; fhi.no). Menn dør tidligere enn kvinner, og trenger du bekreftelse på det, så ta deg en tur inn på nærmeste sykehjem og se i korridorene. Av 30 beboere er det kanskje 3 menn. Vi skal være forsiktig med å sammenligne utfordringene som menn og kvinner har, fordi de er store for begge parter. Men vi kan ikke unngå dem, for det ville være å feie dem under teppet.

Likevel ønsker jeg at vi skal kunne snakke åpent om Mannsdagen uten at noen skal snakke om kamp, om uenighet. Eller anklager om anti-feminisme eller kvinnehat. Jeg har fått mye dritt slengt etter meg, både fordi jeg har valgt i mange år å fronte en mannssak, og noe jeg anser å være preget av asymmetriske maktstrukturer som rammer menn. Jeg synes det er ille at redsel for endringer som skal være positive for begge kjønn, og som kan gi så mye bra for både samfunnet, familier, menn og kvinner skal gi så store ringvirkninger at jeg skal få drapstrusler. Og det er trist at er engasjement gir kommentarer om min person, personlighet, min sykdom, ja til og med at jeg er et grufullt menneske som svikter mine medsøstre og at jeg er en grusom anti-feminist. For slik jeg ser det handler dette ene og alene om redsel for noe ukjent. Jeg kan tenke meg det var slik for Det Norske Forbund av 1948 som sloss for Homofiles rettigheter, eller Kvinnesaksforeninger da de startet, for ikke snakke om de som jobbet for de svartes rettigheter. De bega seg alle ut på noe ukjent. Noe som var ukjent og skummelt for alle andre, og derfor «farlig». Og jeg tror det er det Mannsdagen og mannssaken faktisk er; Skummelt og ukjent. Fordi man er redd for at det skal rokke med årevis av kvinnekamp og likestillingskamp slik vi er vant til den. For her kommer vi med en Mannssak uten kampretorikk med åpne armer og et ønske om likhet og likeverd, nestekjærlighet og retten til å stå sammen om side om side. Kvinner og menn. Er det så galt?

Nann Jovold-Evenmo Epost Reelllikestilling@gmail.com tlf 46546485



0 kommentarer


0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Kristin Gjelsvik MOBBER

Til Kristin Gjeslvik. Jeg satt med sjokk og undring å så på din ranting mot Sophie Elise på Vixen Awards nå i helgen. Og må innrømme at først ble jeg stum, så ble jeg regel rett forbanna. Ikke fordi